« Facket och informellt arbete - Marie Närlid | Main | Arbetarrörelsens Tankesmedja (SE) »

Sosialismens to sjeler - Hal Draper (1966)

--------------------------------------------------------------------------------

Første gang trykt i New Politics 5, no.1, Winter 1966, pp.57-84. Oversatt til norsk ved Magnus E. Marsdal m.fl. og utgitt av Rød Ungdom i 1999. Tilrettelagt for internett av Frans-Arne Stylegar.

--------------------------------------------------------------------------------

Forord
Innledning
Noen sosialistiske "forfedre"
De første moderne sosialistene
Marx' syntese
Myten om anarkistisk "frihetlighet"
Lassalle og statssosialismen
Den fabianske modellen
Den "revisjonistiske" fasaden
Amerikansk sosialisme
Seks utgaver av sosialisme ovenfra
Hvilken side står du på?

Forord

Dette er en fullstendig omskrevet og utvidet versjon av en studie som opprinnelig ble offentliggjort i det sosialistiske studenttidsskriftet Anvil (vinteren 1960) og som senere ble trykt opp igjen to eller tre ganger andre steder. Grunnlaget, hovedinnholdet og noen avsnitt står igjen, men jeg har benyttet denne nye utgaven til å foreta en grundig revisjon av det som var et raskt førsteutkast.

Målet er ikke å presentere den sosialistiske tenkningens historie i et nøtteskall, men ganske enkelt å illustrere en tese. Denne tesen er en historisk forklaring på innholdet i sosialismen og hvordan sosialismen kom til å få den betydning den har i dag. Med dette for øye har jeg valgt å drøfte noen få av de viktigste sosialistiske strømninger fram til begynnelsen av det 20. århundre, siden temaet for denne undersøkelsen er kildene til den sosialistiske bevegelsen. Det fins en rekke tendenser som det ville ha blitt vanskelig å behandle kort og som derfor ikke blir drøftet her i det hele tatt, som f.eks. syndikalisme, deleonisme, bolsjevisme, IWW, de kollektivistiske liberalerne etc.; men jeg tror at studier av disse fører til samme konklusjonen.

Den største vanskeligheten med en kortfattet behandling av dette emnet er det tette nett av myter som er spunnet omkring sosialismens skrevne historie. Som avslutning har jeg laget en liste over noen ganske få verk som er spesielt nyttige for noen av strømningene som blir diskutert her. Interesserte lesere må for øvrig gå tilbake til kildene. I dag fins det ingen noenlunde skikkelig historie om den sosialistiske tankeverden; og det vil sannsynligvis ikke komme noen før flere universitetsutdannete sosialister gjør den jobben som E.P. Thompson gjorde for William Morris. Hans sanne ansikt var nesten blitt utvisket av myter.

Når det gjelder William Morris så leste jeg om igjen "A Dream of John Ball", og kom igjen over det kjente sitatet om - vel, la oss sitere det igjen som motto for de neste sidene: "Jeg spekulerte over alt dette, om hvordan mennesker kjemper og taper kampen, og at det de kjempet for blir virkelighet til tross for deres nederlag, og når det viser seg at det ikke var det de mente og andre mennesker må kjempe for det de mente under et annet navn."

Hal Draper

Innledning

Sosialismens krise i dag gjelder innholdet i sosialismen. For første gang i historien vil trolig et flertall av verdens befolkning kalle seg "sosialister" i en eller annen forstand, men aldri tidligere har ordet vært mindre informativt. Den nærmeste en kommer et felles innhold i de forskjellige "sosialismer", er en negasjon: antikapitalisme. På den positive siden er spektret av motstridende og uforenlige ideer som kaller seg selv sosialistiske, videre enn mangfoldet av ideer i den borgerlige verden.

Selv antikapitalisme blir i mindre og mindre grad en fellesnevner. I en del av spektret har en rekke sosialdemokratiske partier så og si eliminert et hvert sosialistisk krav fra sine program, og lover å opprettholde privat næringsliv overalt hvor det er mulig. Det mest framtredende eksemplet er det tyske sosialdemokratiet. ("Som ide, filosofi og sosial bevegelse er det tyske sosialdemokratiet ikke lenger representert av et politisk parti," oppsummerer D.A. Chalmers i sin nyutkomne bok, The Social Democratic Party of Germany.) Disse partiene har helt utdefinert sosialismen, men tendensen de har gitt et klart uttrykk favner hele det reformistiske sosialdemokratiet. I hvilken betydning er disse partiene fortsatt "sosialistiske"?

I en annen del av verdensbildet finner vi kommuniststatene, hvis påstand om at de selv er "sosialistiske" er basert på en negasjon: avskaffelsen av det kapitalistiske systemet med privat profitt, og det faktum at den herskende klassen ikke består av private eiendomsbesittere. Men det sosio-økonomiske systemet som faktisk har erstattet kapitalismen i disse landene ville ikke vært gjenkjennelig for Karl Marx. Staten eier produksjonsmidlene - men hvem "eier" staten? Definitivt ikke arbeidermassene som er utbyttet, ufri og fremmedgjort fra alle midler til sosial og politisk kontroll. En ny klasse hersker, de byråkratiske pampene; de hersker over et kollektivistisk system - en byråkratisk kollektivisme. Dersom vi ikke mekanisk likestiller statliggjøring med "sosialisme"; på hvilken måte er disse samfunnene "sosialistiske"?

Disse to egendefinerte formene for sosialisme er meget forskjellige, men de har mer til felles enn de tror. Det typiske sosialdemokratiet har drømt om å "sosialisere" kapitalismen ovenfra. Prinsippet har alltid vært at økt statlig innblanding i samfunnet og økonomien er sosialistisk i seg selv. Dette har en skjebnesvanger likhet med den stalinistiske forestillingen om å påtvinge noe kalt sosialisme ovenfra, og å sette likhetstegn mellom statliggjøring og sosialisme. Begge deler har sine røtter i sosialismens tvetydige historie.

Tilbake til røttene: de følgende sider har til formål å undersøke innholdet i sosialismens historie, på en ny måte. Det har alltid eksistert forskjellige "typer sosialisme", og de er vanligvis blitt delt inn i reformistisk eller revolusjonær, fredelig eller voldelig, demokratisk eller autoritær, etc. Disse skillene fins, men det underliggende skillet er noe annet. Gjennom historien til sosialistiske bevegelser og ideer går det grunnleggende skillet mellom Sosialisme Ovenfra og Sosialisme Nedenfra.

Det som forener de mange forskjellige former for Sosialisme Ovenfra, er ideen om at sosialisme (eller en brukbar etterligning av dette) må bli overlevert nedover til de takknemlige massene i en eller annen form, av en styrende elite som ikke er underlagt deres kontroll. Kjernen i Sosialisme Nedenfra er at sosialisme bare kan virkeliggjøres gjennom den egne frigjøring til aktiviserte masser i bevegelse, som streber etter frihet, mobilisert "nedenfra" i en kamp for å ta sin skjebne i egne hender, som aktører (ikke bare statister) på historiens scene. "Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk": dette er den første setningen i statuttene skrevet av Marx for den Første Internasjonale, og dette er Det fremste prinsipp i hans livsverk.

Det er ideen om Sosialisme Ovenfra som forklarer at kommunistdiktaturet blir godtatt som en form for "sosialisme". Det er ideen om Sosialisme Ovenfra som konsentrerer sosialdemokratenes oppmerksomhet på samfunnets parlamentariske overbygning og håndteringen av "kommandohøydene" i økonomien, og som gjør dem fiendtlig innstilt til massebevegelse nedenfra. Det er Sosialisme Ovenfra som er den dominerende tradisjon i sosialismens utvikling.

Vær oppmerksom på at dette ikke er noe særegent for sosialismen. Tvert imot, lengselen etter frigjøring ovenfra er det altoverskyggende prinsippet gjennom århundrer av klassesamfunn og politisk undertrykking. Det er det evige løftet som enhver makthaver setter fram for å få folket til å rette blikket oppover for å søke beskyttelse, i stedet for mot seg selv for å søke frigjøring fra behovet for beskyttelse. Folket vendte seg til kongen for beskyttelse mot adelen og til messiaser for å styrte kongenes tyranni. I stedet for dristig massebevegelse nedenfra, er det alltid tryggere og mer fornuftig å finne den "gode" lederen som skal bli "folkets velgjører". Mønsteret for frigjøring ovenfra er like gammelt som sivilisasjonen selv, og måtte vise seg også i sosialismen. Men det er bare innafor rammene av den moderne sosialistiske bevegelsen at frigjøring nedenfra i det hele tatt kunne bli et realistisk mål. Ideen har gjort seg gjeldende innenfor sosialismen, men det har skjedd i rykk og napp. Sosialismens historie kan leses som et kontinuerlig, men stort sett mislykket, forsøk på å befri seg fra den gamle tradisjonen - tradisjonen for frigjøring ovenfra.

Ut fra overbevisningen om at sosialismens nåværende krise bare kan forstås i lys av "det store skillet" i den sosialistiske tradisjonen, vil vi nå se på noen eksempler på sosialismens to sjeler.


Noen sosialistiske "forfedre"

Karl Kautsky, den ledende teoretikeren i Den andre Internasjonale, innledet sin bok om Thomas More med en bemerkning om at de to store skikkelsene som innleder sosialismens historie er More og Munzer, og at de begge "følger i den lange rekken av sosialister, fra Lykurgos og Pythagoras til Platon, graccherne, Catalina, Kristus…"

Dette er en meget imponerende liste av tidlige "sosialister", og gitt Kautskys posisjon burde han ha vært i stand til å gjenkjenne en sosialist når han så en. Det mest spennende med denne listen er hvordan den faller fra hverandre ved undersøkelse, i to ganske forskjellige grupper.

Det Plutark skrev om Lykurgos førte til at de tidlige sosialistene anså han som grunnleggeren av Spartas "kommunisme" - det er derfor Kautsky tar han med på listen. Men, som Plutark beskriver det, systemet i Sparta var det basert på lik fordeling av jord under privat eierskap; det var på ingen måte sosialistisk. Den "kollektivistiske" følelsen man kanskje kan få en beskrivelse av styresettet i Sparta, kommer fra en annen kant: levemåten til den herskende klassen i Sparta, som var organisert som en permanent disiplinert garnison i en tilstand av beleiring; til dette kan vi legge det terroristiske regimet som ble påtvunget helotene (slavene). Jeg kan ikke se hvordan en moderne sosialist kan lese om Lykurgos' styresett uten å føle at han ikke står overfor en av sosialismens forfedre, men en forløper for fascismen. En ganske stor forskjell! Men hva kommer det av at denne forskjellen ikke var synlig for sosialdemokratiets ledende teoretiker?

Pythagoras opprettet en eliteorden som fungerte som landaristokratiets politiske arm mot plebeiernes demokratiske bevegelse. Han og partiet hans ble til slutt styrtet og forvist av et folkelig revolusjonært opprør. Kautsky ser ut til å befinne seg på gal side av barrikadene! I tillegg hersket det innenfor den pythagoreiske orden et absolutt autoritært og ensrettet regime. Til tross for dette, valgte Kautsky å betrakte Pythagoras som en av sosialismens forfedre fordi han trodde at de organiserte pythagoreerne praktiserte felleshusholdning. Selv om dette skulle være sant, (Kautsky fant senere ut at det ikke var det) ville det gjort den pythagoreiske orden akkurat like kommunistisk som et kloster. Sett opp en nok en av totalitarismens forgjengere på Kautskys liste.

Tilfellet med Platons Republikken er velkjent. Det eneste element av "kommunisme" i hans idealstat er forordningen om klosterliknende felleshusholdning for den lille eliten av "voktere" som utgjør byråkratiet og hæren. Men det omgivende samfunnssystemet skulle ha privat eiendom, ikke sosialistisk. Og - her har vi det igjen - Platons statsmodell er regjering av en aristokratisk elite, og han understreker at demokrati uunngåelig betyr samfunnets forringelse og undergang. Platons politiske mål var i virkeligheten en rehabilitering av og opprensking i det styrende aristokratiet, for å bekjempe de demokratiske strømningene. Å kalle han en av sosialismens forfedre, impliserer en oppfatning av sosialisme som gjør enhver form for demokratisk kontroll irrelevant.

På den annen side hadde Catilina og graccherne ingen kollektivistisk side. Deres navn er forbundet med det folkelig-demokratiske opprørets massebevegelser mot Etablissementet. De var avgjort ikke sosialister, men de var på folkets side i klassekampen i den gamle verden, på parti med den folkelige bevegelsen nedenfra. Det ser ut til at det hele var likegyldig for sosialdemokratiets teoretiker.

Her, i forhistorien for vårt emne, fins to slags skikkelser som er som skapt for den sosialistiske bevegelsens Pantheon. Vi finner skikkelser med et anstrøk (påstås det) av kollektivisme, som like fullt var gjennomførte elitister, autoritære og antidemokrater; og det fantes skikkelser uten noe kollektivistisk ved seg, som var knyttet til demokratiske klassekamper. En kollektivistisk tendens uten demokrati, og en demokratisk tendens uten kollektivisme, men fortsatt ingenting som fører disse to strømningene sammen.

Ikke før Thomas Munzer, lederen av den revolusjonære venstrefløyen i den tyske reformasjonen, finner vi antydningen til en slik sammensmelting; en sosial bevegelse med kommunistiske ideer (Munzers) som også var engasjert i en dyptgående folkelig-demokratisk kamp nedenfra. Motsetningen er nettopp Sir Thomas More, kløften mellom disse to samtidige går til kjernen i vårt tema. Mores Utopia tegner et bilde av en gjennomdisiplinert samfunn som minner mer om 1984 enn om et sosialistisk demokrati, elitistisk tvers igjennom, til og med med slaveri, en typisk Sosialisme Ovenfra. Det er ikke overraskende at av disse to "sosialistiske forfedre" som står på terskelen til den moderne verden, fordømte den ene (More) den andre og støttet bødlene som tok livet av ham og bevegelsen hans.

Hva var så sosialismens innhold da den først kom til verden? Helt fra begynnelsen var den splittet i sosialismens to sjeler; og det var krig mellom dem.


De første moderne sosialistene

I. Babeuf. Den første moderne sosialistiske bevegelsen var den som ble ledet av Babeuf i den siste fasen av den franske revolusjonen ("De likeverdiges sammensvergelse"), født som en fortsettelse av revolusjonær jakobinisme med et mer konsekvent sosialt mål: et samfunn med kommunistisk likhet. Dette er første gang i moderne tid at sosialismens ide knyttes til ideen om en folkelig bevegelse - en kombinasjon av avgjørende betydning.

Denne kombinasjonen reiser umiddelbart et avgjørende spørsmål: Hva er blir egentlig i hvert tilfelle oppfattet å være forbindelsen mellom denne sosialistiske ideen og den folkelige bevegelsen? Dette er nøkkelspørsmålet for sosialismen i de neste 200 år.

Slik babouvistene så det: Massebevegelsen i folket har mislykkes; folket synes å ha snudd ryggen til revolusjonen. Men de lider fortsatt, fortsatt trenger de kommunisme: dette vet vi. Folkets revolusjonære vilje er blitt knust av en sammensvergelse fra høyresiden. Det vi trenger er et renkespill fra venstresida for å gjenskape den folkelige bevegelsen, å sette den revolusjonære viljen ut i livet. Vi må derfor gripe makten. Men folket er ikke lenger rede til å gripe makten. Derfor er det nødvendig for oss å gripe makten i deres navn, for å kunne heve folket opp til det punktet. Det innebærer et midlertidig diktatur, av en minoritet - det må innrømmes, men det vil være et oppdragende diktatur, som tar sikte på å skape de betingelsene som gjør demokratisk kontroll mulig i framtiden. (Sånn sett er vi demokrater.) Dette vil ikke være et folkets diktatur slik som under Pariserkommunen, og slett ikke proletariatets, det er rett og slett et diktatur over folket - med meget gode hensikter.

I mesteparten av de neste femti årene forble forestillingen om Det oppdragende diktaturet over folket programmet for det revolusjonære venstre - gjennom de tre B'er (Babeuf, Buanarroti, Blanqui) og hvis vil legger til anarkistisk ordgyteri, også Bakunin. Nyordningen vil bli overlevert ned det lidende folket av den revolusjonære klikken. Denne typiske Sosialisme Ovenfra er den første og mest primitive formen for revolusjonær sosialisme, men det fins fortsatt beundrere av Castro og Mao som tror at det er det toppen av revolusjonisme.

II. Saint-Simon. Et lysende intellekt som dukket opp i denne revolusjonære perioden grep saken an på en helt annen måte. Saint-Simon ble drevet av en voldsom reaksjon mot revolusjon, uorden og uroligheter. Det som begeistret ham var industriens og vitenskapens muligheter.

Hans visjon hadde ingenting å gjøre med noe i nærheten av likhet, rettferd, frihet, menneskerettigheter eller beslektede lidenskaper; den omfattet kun modernisering, industrialisering, planlegging, atskilt fra slike betraktninger. Planlagt industrialisering var nøkkelen til den nye verden, og de som kunne gjennomføre dette var åpenbart oligarkiene av finans- og forretningsfolk, vitenskapsmenn, teknologer og ledere. Da han ikke hadde noen appell hos disse, vendte seg til Napoleon eller hans etterfølger Ludvig 18. for å få disse til å sette i verk planer for et kongelig diktatur. Han hadde flere forskjellige planer, men alle var totalt autoritære ned til den minste forordning. Som systematisk rasist og militant imperialist var han en innbitt fiende av selve ideen om likhet og frihet, som han hatet som avkom av den franske revolusjonen.

Det var først i den siste fasen av sitt liv (1825) at han gikk over til å appellere nedover til arbeiderne, han var skuffet over den naturlige elitens oppslutning om sin plikt til å innføre det moderniserende oligarkiet. Den "nye kristendommen" skulle bli en folkelig bevegelse, men dens rolle skulle kun være å overbevise de herskende om å ta hensyn til rådene fra saint-simonistene. Arbeiderne skulle organisere seg - for å anmode sine kapitalister og bedriftsledere til å ta styringen fra de "snyltende klassene".

Hva var så forholdet mellom det ideen om Det planlagte samfunn og den folkelige bevegelsen? Folket, bevegelsen, kunne være nyttig som rambukk - i noens hender. Saint-Simons siste ide var en bevegelse nedenfra for å gjennomføre Sosialisme Ovenfra. Men makt og kontroll måtte forbli der hvor de alltid har vært - der oppe.

III. Utopistene. En tredje type sosialisme som vokste fram i den post-revolusjonære generasjonen, tilhørte de virkelig utopiske sosialistene - Robert Owen, Charles Fourier, Etienne Cabet, etc. De planla et idealsamfunn, fullt ferdig fra Lederens hode, som skulle finansieres av rike filantropers nåde under Den veldedige makts beskyttende vinge.

Owen (på mange måter den mest sympatiske i denne gjengen) var like kategorisk som alle de andre: "Denne store forandringen… må og vil bli gjennomført av de rike og mektige. Det fins ingen andre til å gjøre det… det er bortkastet tid, talent og penger for de fattige å kjempe mot de rike og mektige…" Han var naturligvis mot "klassehat", klassekamp. Blant de mange som mener det, er det få som har skrevet så direkte at målet for denne "sosialismen" er "å regjere eller behandle hele samfunnet slik som de dyktigste legene behandler sine pasienter i de beste psykiatriske sykehusene", med "overbærenhet og godhet" overfor de stakkarslige som "er blitt slik på grunn av det nåværende, høyst irrasjonelle, samfunnssystemets ufornuft og urettferdighet."

Cabets samfunnssystem sørget for valg, men det skulle ikke være noen fri diskusjon; og han insisterte på at en kontrollert presse, systematisk indoktrinering og fullstendig disiplinert ensretting var en del av medisinen.

Hva var forholdet mellom den sosialistiske ideen og den folkelige bevegelsen, for disse utopiske sosialistene? Den folkelige bevegelsen var flokken som skulle gjetes av den gode hyrden. Man må ikke tro at Sosialisme Ovenfra alltid må innebære grusomt despotiske hensikter.

Denne siden ved disse ovenfra-sosialismene hører slett ikke bare fortiden til. Tvert imot; den er så moderne at en moderne forfatter som Martin Buber, i Paths of Utopia kan prestere det bemerkelsesverdige kunststykke å behandle de gamle utopistene som om de var gode demokrater og "frihetselskere". Denne myten er ganske utbredt, og den peker nok en gang på den sterkt manglende forståelsen hos sosialistiske skribenter og historikere av at den dypt rotfestede tradisjonen for Sosialisme Ovenfra er den dominerende komponenten i sosialismens to sjeler.


Marx' syntese

Utopismen var elitistisk og antidemokratisk tvers igjennom fordi den var utopisk - det vil si; den strebet etter oppskriften på en prefabrikkert modell, ville drømme fram en plan som deretter kunne virkeliggjøres gjennom viljen. Framfor alt var den i seg selv fiendtlig til selve ideen om å omforme samfunnet nedenfra, gjennom den samfunnsrystende inngripen fra frihetssøkende folkemasser, selv der hvor den til slutt godtok å gripe til massebevegelse som pressmiddel mot lederne. I den sosialistiske bevegelsen slik den utviklet seg før Marx, krysset aldri den sosialistiske ideens linje linjen til demokrati nedenfra.

Denne krysningen, denne syntesen, var Marx' store bidrag; hele innholdet i Kapitalen er underordnet sammenliknet med dette. Dette er marxismens hjerte; "Dette er loven, resten er kommentarer." Det Kommunistiske Manifest fra 1848 var karakteristisk for den første bevegelsens selvbevissthet (med Engels' ord) "hvis oppfatning helt fra begynnelsen var at arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk".

Den unge Marx gikk selv gjennom et mer primitivt stadium akkurat som det menneskelige fosteret gjennomgår gjellestadiet; eller for å si det på en annen måte, en av sine første immunprosesser gjennomgikk han da han ble angrepet av den mest utbredte sykdom av alle, illusjonen om "frelserdespoten". Da Marx var 22 år gammel, døde den gamle keiseren, og til liberalernes lovprisninger besteg Friedrich Wilhelm den Fjerde tronen omgitt av forhåpninger om demokratiske reformer ovenfra. Ingenting av den sorten skjedde. Marx kom aldri tilbake til denne tanken, som her villedet hele sosialismen med sin tro på frelser-diktatorer eller frelser-presidenter.

Marx kom inn i politikken som den kjempende redaktøren for en avis som var organ for ytterste venstre i det liberale demokratiet i det industrialiserte Rhindistriktet, og ble snart det fremste redaksjonelle talerør for fullt politisk demokrati i Tyskland. Den første artikkelen han publiserte var en polemikk hvor han gikk inn for pressens ubetingede frihet fra all statlig sensur. På det tidspunkt da den keiserlige regjeringen tvang fram hans avgang, var han i gang med å finne ut mer om de nye sosialistiske ideene som kom fra Frankrike. Da denne ledende talsmann for et liberalt demokrati ble sosialist, betraktet han fortsatt oppgaven å være kampen for demokratiet - bortsett fra at demokrati nå hadde en dypere betydning. Marx var den første sosialistiske tenker og leder som kom til sosialismen gjennom kampen for det liberale demokrati.

I noen manuskript-notater fra 1844 tilbakeviste han den eksisterende "primitive kommunismen" som fornekter menneskets personlighet, og vendte blikket mot en kommunisme som skulle være en "fullt utviklet humanisme". I 1845 utarbeidet han og vennen Engels en argumentasjon mot elitismen i den sosialistiske strømningen som en Bruno Bauer representerte. I 1846 organiserte de De tyske demokratiske kommunistene i eksil i Brussel, og Engels skrev: "I vår tid er demokrati og kommunisme ett." "Bare proletarene er i stand til å virkelig forbrødres under det kommunistiske demokratiets banner."

Under utarbeidelsen av det synspunkt som først forente den nye kommunistiske ideen med de nye demokratiske forhåpningene, kom de i konflikt med de eksisterende kommunistiske sektene, som Weitlings, som drømte om et messiansk diktatur. For å slutte seg til gruppen som ble til Kommunistens Forbund (som de skrev Det Kommunistiske Manifest for), satte de som vilkår at organisasjonen skulle endres fra en elitekonspirasjon av det gamle slaget til en åpen propagandagruppe, at "alt som leder til overtroisk autoritetstro, strykes fra vedtektene", at ledelsen skulle velges av hele medlemsmassen i motsetning til tradisjonen med "avgjørelser ovenfra". De fikk Forbundet med seg på sin nye framgangsmåte, og i et tidsskrift utgitt i 1847 bare få måneder før Det Kommunistiske Manifest, kunngjorde gruppen:

"Vi hører ikke til de kommunistene som vil den personlige friheten til livs, som vil gjøre verden om til en stor arbeidsbrakke eller et gigantisk arbeidshus. Det fins helt klart noen kommunister som, med lett samvittighet, nekter å godta den personlige friheten fordi de ser på den som en hindring for fullstendig harmoni. Men vi har intet ønske om å bytte vekk frihet for likhet. Vi er overbevist om… at ikke under noe sosialt system vil den personlig friheten være bedre sikret enn i et samfunn basert på felleseie… [La oss forene] våre krefter for å skape en demokratisk stat hvor hvert parti har adgang til gjennom tale eller skrift å vinne flertallet for sine ideer…"

Det kommunistiske manifest som ble til gjennom disse diskusjonene proklamerte at revolusjonens første mål var "å vinne slaget om demokratiet." Da Kommunistens Forbund, to år senere etter 1848-revolusjonenes undergang, ble splittet, var det igjen i konflikt med den "primitive kuppkommunismen", som ville erstatte en virkelig massebevegelse i en opplyst arbeiderklasse med besluttsomme revolusjonære grupper. Marx fortalte dem:

"Minoriteten… gjør den blotte viljen til drivkraften i revolusjonen, i stedet for de faktiske forholdene. Der vi sier til arbeiderne: "Dere vil bli nødt til å gå gjennom femten eller tjue eller femti år med borgerkriger og internasjonale kriger, ikke bare for å forandre de rådende forholdene, men også for å forandre dere selv og gjøre dere i stand til å ta den politiske makten", sier dere til arbeiderne: "Vi må oppnå makt straks, ellers kan vi like godt legge oss til å sove."

"For å forandre dere selv og gjøre dere i stand til å ta den politiske makten": dette er Marx` program for arbeiderbevegelsen, i motsetning både til de som sier at arbeiderne kan ta makten hvilken som helst søndag, og de som sier aldri. Slik ble marxismen til, i bevisst kamp mot forkjemperne for Det oppdragende diktatur, frelser-diktatorene, de revolusjonære elitistene, de autoritære kommunistene, i tillegg til filantropiske velgjørere og borgerlige liberalere. Dette var Marx' marxisme, ikke den karikerte uhyrligheten som har fått påklistret denne merkelappen både av Etablissementets professorvelde, som grøsser av Marx' kompromissløse ånd av revolusjonær opposisjon mot det kapitalistiske status quo, og av stalinistene og ny-stalinistene som må skjule det faktum at Marx gjorde hva det skulle være for å bekjempe slike som dem.

"Det var Marx som til slutt forente de to ideene om sosialisme og demokrati" fordi han utviklet en teori som gjorde syntesen mulig for første gang. Teoriens kjerne er denne påstanden: At det finnes en sosial majoritet som har interesse av og motivasjon for å forandre systemet, og at sosialismens mål kan være utdanningen og mobiliseringen av denne majoriteten. Dette er den utbyttede klassen, arbeiderklassen, som drivkraften for revolusjon endelig vil springe ut av. Følgelig er en Sosialisme Nedenfra mulig, basert på en teori som ser de revolusjonære utviklingsmulighetene i de brede masser, også hvis de synes tilbakeliggende på et bestemt tidspunkt og et bestemt sted. Kapitalen er, når alt kommer til alt, ingenting annet enn en påvisning av den økonomiske basis for denne påstanden.

Det er bare en teori om arbeiderklasse-sosialisme som gjør sammensmeltingen av revolusjonær sosialisme og revolusjonært demokrati mulig. Vi argumenterer ikke her for vår egen overbevisning om at dette synet er berettiget, men holder fast på hva som er alternativet: alle sosialister eller aspirerende reformatorer som avviser dette synet, må havne i en eller annen Sosialisme Ovenfra, om det er av den reformistiske, utopiske, byråkratiske, stalinistske, maoistiske eller Castro-varianten. Og det gjør de.

Fem år før Det kommunistiske manifest hadde en nyomvendt, 23 år gammel sosialist fortsatt skrevet i den gamle, elitistiske tradisjonen: "Vi kan bare rekruttere vår rekker fra de klassene som har fått en rimelig god utdanning: det vil si fra universitetene og fra handelsborgerskapet…" Den unge Engels ble klokere; men denne foreldete lærdom er fortsatt blant oss.


Myten om anarkistisk "frihetlighet"

En av de mest gjennomført autoritære personer i radikalismens historie er ingen annen enn "anarkismens far", Proudhon. Hans navn blir nå og da gjenopplivet som et stort "frihetlig" forbilde på grunn av hans iherdige gjentakelse av ordet frihet, og hans appeller om "revolusjon nedenfra".

Noen er kanskje villige til å overse hans hitlerske form for antisemittisme ("Jøden er menneskehetens fiende. Det er nødvendig å sende denne rasen tilbake til Asia, eller utrydde den…"). Eller hans grunnleggende rasisme i sin alminnelighet (han mente det var riktig for Sørstatene å holde amerikanske svarte som slaver, siden de var lavest stående blant de mindreverdige raser). Eller hans glorifisering av krig for krigens skyld (på nøyaktig samme vis som Mussolini). Eller hans syn på at kvinner ikke skulle ha noen rettigheter ("Jeg nekter henne alle politiske rettigheter og ethvert initiativ. For kvinnen ligger frihet og et godt liv kun i ekteskapet, i moderskapet og i huslige plikter…") - det vil si nazistenes "Kinder-Kirche-Küche".

Men det er ikke mulig å glatte over hans voldsomme motstand ikke bare mot fagorganisering og streikerett (han støttet til og med politiet i streikebryteri), men også mot enhver ide om retten til å stemme, allmenn stemmerett, folkesuverenitet og selve grunnlovstanken. ("Alt dette demokratiet er avskyelig… Hva skulle jeg ikke gi for å seile inn i denne mobben med knyttede never!"). Hans opptegnelser for sitt ideelle samfunn innbefatter undertrykkelse av alle andre grupper, ethvert offentlig møte med mer enn 20 deltakere, enhver fri presse og alle valg. I de samme opptegnelser ser han fram til "en alminnelig inkvisisjon" og domfellelsen av "flere millioner mennesker" til tvangsarbeid - "så snart revolusjonen er gjennomført."

Bak all dette fantes en suveren forakt for folket - det nødvendige grunnlaget for sosialisme ovenfra, på samme måte som det motsatte var marxismens grunnlag. Massene er korrupte og håpløse ("Jeg tilber menneskeheten, men spytter på mennesker!") De er "bare noen ville… som det er vår plikt å sivilisere, og uten å gjøre dem til våre herrer," skrev han til en venn som han hånlig irettesatte: "Du tror fortsatt på folket." Fremskritt kan bare skje under herredømmet til en elite som passer på at folket ikke får noen makt.

Fra tid til annen så han på en eller annen regjerende despot som den eneherskeren som ville bringe revolusjonen: Louis Bonaparte (han skrev en hel bok i 1852 der han berømmer keiseren som bærer av revolusjonen); prins Jerome Bonaparte; og til slutt tsar Alexander II ("Glem ikke at tsarens despoti er nødvendig for sivilisasjonen").

Det fantes selvfølgelig en kandidat til diktatorjobben som var nærmere: han selv. Han utviklet en detaljert plan for et næringsliv bygd på "gjensidighet", kooperativt i formen, som ville spre seg og ta over all forretningsvirksomhet og deretter staten. I sine skrifter plasserer Proudhon seg selv som øverste leder, selvfølgelig ikke underlagt den demokratiske kontroll han foraktet så dypt. Han tok seg av detaljene på forhånd:

"Sett opp et hemmelig program, for alle lederne: ugjenkallelig fjerning av kongelighet, demokrati, eiere, religion [osv]." "Lederne er landets naturlige representanter. Ministrer er kun overordnete ledere og generaldirektører; slik jeg en dag vil bli… Når vi blir herskere, vil religionen bli det vi vil den skal være; likedan med utdanning, filosofi, rettsvesen, administrasjon og regjering."

Leseren, som kan være full av de vanlige illusjonene om anarkistisk "frihetlighet", vil kanskje spørre: Var han da uoppriktig i sin store kjærlighet til friheten? På ingen måte: det gjelder bare å forstå hva anarkistisk "frihet" betyr. Proudhon skrev: "Frihetens prinsipp er som hos Thelemes abbed [hos Rabelais]: gjør hva du vil!" og prinsippet innebar: "ethvert menneske som ikke kan gjøre det han vil, og alt hva han vil, har retten til å gjøre opprør, også alene, mot regjeringen, til og med hvis regjeringen var alle andre." Det eneste menneske som kan glede seg over denne friheten er en despot; dette er betydningen av den glimrende innsikt hos Dostovjevskis Shigalev: "Når jeg starter i uinnskrenket frihet, havner jeg i uinnskrenket despoti."

Tilsvarende gjelder den andre "anarkismens far", Bakunin, hvis oppskrifter på diktatur og undertrykking av demokratisk kontroll er bedre kjent enn Proudhons.

Det grunnleggende resonnementet er det samme: Anarkismen handler ikke om å skape demokratisk kontroll nedenfra, bare om ødeleggelsen av "autoritet" over individet, inkludert den mest demokratiske regulering av samfunnet som tenkes kan. Dette er klarlagt av autoritative anarkistiske fortolkere igjen og igjen, for eksempel av George Woodcock: "selv hvis demokrati var mulig, ville ikke anarkisten støtte det… Anarkister kjemper ikke for politisk frihet. Det de kjemper for, er frihet fra politikk…" Anarkismen er i prinsippet sterkt antidemokratisk, siden en ideell demokratisk autoritet fortsatt er autoritet. Men siden anarkismen - når den avviser demokratiet - ikke har noen annen metode for å løse de uunngåelige uoverensstemmelsene og forskjellene blant innbyggerne i Theleme, blir dens uinnskrenkede frihet for hvert ukontrollert individ umulig å skille fra det uinnskrenkede despoti utøvd av et slikt individ, både i teori og praksis.

Det store problemet i vår tid er å oppnå demokratisk kontroll nedenfra over den enorme makt som utøves i et moderne samfunn. Anarkismen, som er friest av alle med sitt ordgyteri om "noe nedenfra", avviser dette målet. Det er den andre siden av den byråkratiske despotismens medalje, med alle dens verdier snudd opp-ned, ikke botemiddelet eller alternativet.


Lassalle og statssosialismen

Det blir ofte framstilt som om det tyske sosialdemokratiske partiet, selve modellen for et moderne sosialdemokrati, ble bygd på marxistisk grunn. Dette er en myte akkurat som mye annet i de eksisterende sosialisme-historiene. Påvirkningen fra Marx var sterk, også på noen av topplederne i en periode, men politikken som gjennomsyret og til slutt fylte hele partiet, kom hovedsaklig fra to andre kilder. Den ene var Lasalle, som grunnla tysk sosialisme som organisert bevegelse (1863); den andre var de britiske fabianerne som inspirerte Eduard Bernsteins "revisjonisme".

Ferdinand Lasalle er prototypen på statssosialisten - det vil si en som har som mål at sosialismen skal avgis nedover av den eksisterende staten. Han var ikke det første prominente eksemplet (det var Louis Blanc), men for ham var den eksisterende staten keiserstaten under Bismarck.

Staten, sa Lasalle til arbeiderne, er noe som "kan oppnå for hver enkelt av oss det ingen av oss kan oppnå alene." Marx hevdet det stikk motsatte; at arbeiderklassen måtte frigjøre seg selv og avskaffe den eksisterende staten underveis. E. Bernstein hadde helt rett i at Lasalle "laget en ren kultus" omkring staten. "All sivilisasjons eldgamle vestalinneild, staten, forsvarer jeg sammen med dere mot disse moderne barbarene [det liberale borgerskapet]", sa Lasalle til en prøyssisk rett. Dette var det som gjorde Marx og Lasalle "fundamentalt uenige", påpeker Lasalles biograf Footman, som avslører hans pro-prøyssiske holdning, pro-prøyssiske nasjonalisme og pro-prøyssiske imperialisme.

Lasalle organiserte den første tyske sosialistbevegelsen som sitt personlige diktatur. Helt bevisst satte han i gang å bygge den opp som en massebevegelse nedenfra for å oppnå en Sosialisme Ovenfra (husk Saint-Simons rambukk). Målet var å overbevise Bismarck til å gi innrømmelser - spesielt alminnelig stemmerett, og på grunnlag av disse kunne en parlamentarisk bevegelse under Lasalle bli Bismarckstatens allierte i koalisjon mot det liberale borgerskapet. For å nå dette målet prøvde faktisk Lasalle å forhandle med Jernkansleren. Etter å ha sendt ham de diktatoriske statuttene for sin organisasjon som "konstitusjonen i mitt kongedømme som du kanskje vil misunne meg", fortsatte Lasalle:

"Men denne miniatyren vil være nok til å vise hvor sant det er at arbeiderklassen føler en instinktiv tilbøyelighet i retning diktatur hvis den først blir riktig overbevist om at diktaturet vil utøves i dens interesse; og hvor mye den, tross alle republikanske synsmåter - eller nettopp på grunn av dem - vil være tilbøyelig, som jeg sa deg nylig, til å se på kongemakten, i motsetning til det borgerlige samfunnets egoisme, som den naturlige representant for sosialt diktatur. Men da må kongemakten på sin side endelig bestemme seg for å ta det - sikkert temmelig usannsynlige - skritt å slå inn på en virkelig revolusjonær linje og forandre seg selv fra et monarki for de privilegerte sjikt til et sosialt og revolusjonært folkets monarki."

Selv om dette hemmelige brevet ikke var kjent på den tiden, forsto Marx lasalleanismens vesen fullt ut. Han sa direkte til Lasalle at han var en "bonapartist", og skrev forutseende at "hans holdning er den framtidige arbeiderdiktatorens." Han kalte tendensen hos Lasalle for "kongelig prøyssisk regjeringssosialisme", og fordømte hans "allianse med absoluttiske og føydale motstandere av borgerskapet."

"I stedet for omforming av samfunnet gjennom en revolusjonær prosess," skrev Marx, ser Lasalle sosialismen stige opp "av `den statlige hjelpen' som staten gir til produsentenes kooperative sammenslutninger og som staten, ikke arbeideren, `setter ut i livet'." Marx gjør narr av dette. "Men hva de nåværende kooperative sammenslutningene angår, så har de verdi bare så lenge de er arbeidernes egne uavhengige verk og ikke er under innflytelse av regjeringen eller borgerskapet." Dette er en klassisk framstilling av betydningen til ordet uavhengig som hjørnesteinen i Sosialisme Nedenfra versus stats-sosialisme.

Det fins et instruktivt eksempel på hva som skjer når en akademisk anti-marxist av amerikansk type kommer over dette aspektet hos Marx. Mayos bok "Democracy and Marxism" (senere revidert til "Introduction to Marxist Theory") påviser enkelt og greit at marxismen er antidemokratisk hovedsakelig ved det enkle middel å definere den som "Moskva-ortodoksien". Men han ser i det minste ut til å ha lest Marx og innsett at Marx aldri, i sine milelange skrifter og et langt liv, la for dagen noe ønske om mer makt til staten - heller det motsatte. Det gikk opp for ham at Marx ikke var noen "statist".

"Den vanlige kritikken mot marxismen er at den har tendens til å degenerere til en form for "statisme". Ved første blikk [dvs. ved lesning, H.D.] viser kritikken seg å treffe langt over mål, for styrken i Marx' politiske teori … er nettopp dens totale fravær av glorifisering av staten".

Denne oppdagelsen utgjør en betydelig utfordring for Marx-kritikere, som selvfølgelig vet på forhånd at marxismen må forherlige staten. Mayo løser vanskeligheten med to utsagn: 1) "statismen er implisitt i vilkårene for total planlegging …" 2) Se på Russland.

Men Marx dyrket ikke "total planlegging". Grunnen til at han så ofte har blitt angrepet (av andre Marx-kritikere) for ikke å ha satt opp en nøyaktig plan for sosialismen er nettopp at han reagerte så kraftig mot sine forgjengeres utopiske "planisme" eller planlegging ovenfra. "Planisme" er nettopp den oppfatning av sosialismen som Marx ville til livs. Sosialisme må innebære planlegging, men "total planlegging" er ikke det samme som sosialisme, akkurat som enhver tosk kan bli professor uten at en hver professor må være en tosk.


Den fabianske modellen

I Tyskland vokser det bak Lassalle fram en rekke "sosialismer" som beveger seg i en interessant retning.

De såkalte akademiske sosialistene (kateter-sosialistene, en strømning blant etablerte akademikere) hadde mer åpenlyst enn Lassalle forhåpninger til Bismarck, men deres oppfatning av sosialisme var ikke prinsipielt fremmed fra hans. Men Lasalle forsøkte den risikable utvei å sette i gang en massebevegelse nedenfra for å nå dette mål - risikabelt fordi når bevegelsen først var i gang kunne den komme ut av kontroll, noe den også gjorde mer enn én gang. Bismarck selv nølte ikke med å framstille sin patriarkalske økonomiske politikk som en slags sosialisme, og det ble skrevet bøker om "monarkistisk sosialisme", "Bismarcksk statssosialisme", osv.

Går vi videre mot høyre, kommer vi til "sosialismen" til Friedrich List, en proto-nazist, og til kretser hvor en antikapitalistisk form for antisemittisme (Dühring, A. Wagner, osv.) la noe av grunnlaget for bevegelsen som kalte seg sosialisme under Adolf Hitler.

Fellesnevneren for hele dette spekteret, på tvers av alle forskjellene, er oppfatningen av sosialisme som ensbetydende med statlig innblanding i økonomisk og sosialt liv, rett og slett. "Staat, greif zu!" oppfordret Lasalle. "Stat, ta styringen!" - dette er sosialismen til hele gjengen.

Det er derfor Schumpeter har rett når han påpeker at den britiske parallellen til den tyske statssosialismen er - fabianismen, Sidney Webbs sosialisme. Fabianerne (eller nærmere bestemt webbianerne) er, i den sosialistiske idéhistorien, den moderne sosialistiske retning som fjernet seg mest fra marxismen og ble mest fremmed for marxismen. Den var en nesten kjemisk ren, ublandet sosialdemokratisk reformisme, særlig før den store arbeider- og sosialistbevegelsen i England, som den ikke ønsket og ikke hjalp fram (til tross for en vanlig myte om det motsatte). Derfor er den meget viktig å undersøke, i motsetning til de fleste andre reformistiske strømninger som hedret marxismen ved å adoptere noen av dens begreper og forvrenge dens innhold.

Fabianerne, med overlegg middelklasse-preget i sin sammensetning og appell, var ikke for å bygge noen massebevegelse i det hele tatt, minst av alt en fabiansk. De så på seg selv som en liten elite av skarpskodde tenkere som skulle gjennomsyre de eksisterende samfunnsinstitusjonene, påvirke de virkelige lederne i alle sfærer, om de var toryer eller liberale, og med "gradvishetens uavvendelighet" lede samfunnsutviklingen mot sitt kollektivistiske mål. Siden deres oppfatning av sosialismen kun omfattet statlig intervensjon (nasjonal eller kommunal), og deres teori sa dem at kapitalismen selv ble kollektivisert med raske skritt hver dag og måtte bevege seg i denne retningen, så var deres funksjon bare å påskynde prosessen. Fabian Society ble skapt i 1884 for å være lokkefisk foran en hai. Til å begynne med var haien det liberale partiet, men da gjennomtrengingen av liberalismen mislyktes totalt og arbeiderne til slutt organiserte sitt eget klasseparti på tross av fabianerne, skiftet lokkefisken ganske enkelt hai.

Det fins trolig ingen annen sosialistisk retning som så systematisk og til og med bevisst utviklet sin teori som en Sosialisme Ovenfra. Denne bevegelsens vesen ble tidlig gjenkjent, selv om den senere ble mindre tydelig da fabianismen smeltet sammen med Labour-reformismen. Den ledende kristen-sosialisten i The Fabian Society angrep en gang Webb for å være "en byråkratisk kollektivist" (kanskje første gang uttrykket ble brukt). Hilaire Bellocs engang så berømte bok fra 1912 om The Servile State ble hovedsakelig utløst av Webb-typen hvis "kollektivistiske ideal" var grunnleggende byråkratisk. G.D.H. Cole mintes: "Webb-tilhengerne den gang pleide gjerne å si at enhver som var aktiv i politikken, var enten en "A" eller en "B" - en anarkist eller en byråkrat - og at de var "B'er".

Disse karakteristikkene gir knapt noe fullgodt bilde av den Webb's kollektivisme som fabianismen var. Den var gjennomgående lederfiksert, teknokratisk, elitistisk, autoritær, "planistisk". Webb likte godt uttrykket "å trekke i trådene" nesten som et synonym for politikk. Et fabiansk tidsskrift skrev at de ønsket å være "sosialismens jesuitter". Evangeliet var orden og effektivitet. Folket, som skulle behandles med godhet, passet kun til å bli styrt av dyktige eksperter. Klassekamp, revolusjon og folkelig uro var sykdomstegn. I Fabianism and the Empire ble imperialismen hyllet og omfavnet. Hvis den sosialistiske bevegelsen noen gang utviklet sin egen byråkratiske kollektivisme, så var det denne.

"Det er mulig å tenke at sosialismen i grunnen er en bevegelse nedenfra, en klassebevegelse", skrev en talsmann for fabianismen, Sidney Ball, for å befri leseren fra denne ideen, men nå "nærmer sosialistene seg problemet fra et vitenskapelig heller enn et folkelig synspunkt; de er middelklasse-teoretikere", skrøt han, og fortsatte med å forklare at det er "en tydelig forskjell mellom gatas sosialisme og lenestolsosialismen".

Fortsettelsen er også kjent, selv om den ofte er tilslørt. Mens fabianismen som en egen retning kokte bort i en bredere strøm av Arbeiderparti-reformisme omkring 1918, gikk de ledende fabianerne i en annen retning. Både Sidney og Beatrice Webb og Bernard Shaw - topptrioen - ble prinsipielle tilhengere av stalinistisk totalitarisme i 1930-åra. Enda tidligere hadde Shaw, som mente at sosialismen trengte en supermann, funnet mer enn en. Etter tur omfavnet han Mussolini og Hitler som godgjørende despoter som kunne formidle "sosialismen" ned til yahooene [Swifts undermennesker i Gulliver. O.a.], og ble bare skuffet over at de faktisk ikke avskaffet kapitalismen.

I 1931 oppdaget Shaw, etter et besøk i Russland, at Stalinregimet virkelig var fabianisme i praksis. Ekteparet Webb fulgte etter til Moskva, og fant Gud. I deres Soviet Communism: a New Civilization beviste de (direkte ut fra Moskvas egne dokumenter og Stalins egne påstander, iherdig undersøkt) at Russland er det største demokrati i verden; Stalin er ingen diktator; likhet hersker for alle; ettparti-diktaturet er nødvendig; Kommunistpartiet er en gjennomført demokratisk elite som bringer sivilisasjonen ut til slaverne og mongolene (men ikke engelskmenn); politisk demokrati har slått feil i Vesten uansett, og det er ingen grunn til at politiske partier skal overleve i vår tid…

De støttet Stalin standhaftig gjennom Moskvaprosessene og Hitler-Stalinpakten uten synlige skrupler, og døde som mer ukritiske pro-stalinister enn man i dag finner i Politbyrået. Som Shaw forklarte det; ekteparet Webb hadde kun forakt tilovers for den russiske revolusjonen, men "de ventet til omveltningens ødeleggelse og sammenbrudd var slutt, dens feilgrep rettet opp og kommuniststaten noen lunde satt ut i livet." Det vil si de ventet til de revolusjonære massene var lagt i tvangstrøye, og revolusjonens ledere avsatt, diktaturets effektive ro hadde senket seg, kontrarevolusjonen grundig etablert; deretter kunne de erklære dette som Idealet.

Var dette virkelig en gigantisk misforståelse, en eller annen uforståelig blunder? Eller hadde de ikke rett i å tro at dette var den "sosialisme" som svarte til deres ideologi, pluss minus litt blod? Fabianismens vending fra middelklasse-gjennomtrenging [jfr. det Draper skriver om "lokkefisk", overs. Anm.] til stalinisme var som en dør hengslet på Sosialisme Ovenfra.

Hvis vi ser tilbake på tiårene like før århundreskiftet som satte fabianismen til verden, kommer en annen skikkelse til syne, Webbs motsetning, den revolusjonære sosialismens ledende personlighet i denne perioden, poeten og kunstneren William Morris, som ble sosialist og marxist da han var sent i førtiårsalderen. Morris' skrifter om sosialisme puster gjennom hver eneste pore en ånd av Sosialisme Nedenfra, akkurat som hver eneste linje av Webb er det motsatte. Dette kommer kanskje klarest fram i hans kraftige angrep på fabianismen (med gode begrunnelser), hans avsmak for "marxismen" hos den britiske utgaven av Lasalle, den diktatoriske H.M. Hyndman; hans fordømmelser av statssosialismen, hans avsky for det byråkratisk-kollektivistiske utopia i Bellamys Looking Backward. (Sistnevnte fikk ham til å bemerke: "Hvis de rekrutterte meg til et regiment av arbeidere, ville jeg bare ligge på ryggen og sparke.")

Morris' sosialistiske skrifter er gjennomsyret av den vekt han overalt legger på klassekamp nedenfra i samtida; og når det gjelder den sosialistiske framtida, så ble hans News from Nowhere skrevet som et direkte motsvar til Bellamys bok. Han advarte:

"at enkeltmennesker ikke kan skyve livets viderverdigheter over på en abstraksjon kalt staten, men må hanskes med dem i bevisst fellesskap med hverandre… Variasjon i livsførsel er et like viktig mål for sann kommunisme som like muligheter, og … kun en forening av disse to vil føre til virkelig frihet."

"Selv enkelte sosialister", skrev han " er tilbøyelige til å forveksle de kooperative innretninger som det moderne liv tenderer mot, med selve innholdet i sosialismen". Dette betydde "faren for at felleskap skal utvikles til byråkrati". Derfor uttrykte han engstelse for et "kollektivistisk byråkrati" i framtiden. I sin kraftige reaksjon mot statssosialisme og reformisme, falt han tilbake til anti-parlamentarisme, men han gikk ikke i den anarkistiske fellen:

"…folk vil måtte forbindes gjennom administrasjon, og det vil av og til oppstå meningsforskjeller… Hva skal man gjøre? Hvilken part skal gi etter? Våre anarkistiske venner sier at flertallet ikke må få sin vilje; i så fall må det bli mindretallet. Og hvorfor? Ligger det noen hellig rett i et mindretall?"

Dette går langt dypere inn i kjernen i anarkismen enn den vanlige oppfatningen som sier at problemet med anarkismen er at den er over-idealistisk.

William Morris versus Sidney Webb; dette er en måte å oppsummere saken på.


Den "revisjonistiske" fasaden

Eduard Bernstein, den sosialdemokratiske "revisjonismens" teoretiker, fikk sine impulser fra fabianismen, som han ble sterkt påvirket av under sitt eksil i London. Han oppfant ikke reformistisk politikk i 1896, han bare ble dens teoretiske talsmann (lederen for partibyråkratiet foretrakk mindre teori: "Man sier det ikke, man gjør det", sa han til Bernstein, og mente at politikken til det tyske sosialdemokratiet var blitt renset for marxisme lenge før teoretikerne gjenspeilte denne endringen).

Men Bernstein "reviderte" ikke marxismen. Hans rolle var å rive den opp med roten under dekke av å skjære vekk visne grener. Fabianerne hadde ikke brydd seg med å late som, men i Tyskland var det ikke mulig å knuse marxismen med et frontalangrep. Omvendingen til Sosialisme Ovenfra ("die alte Scheisse" - "den gamle dritten") måtte presenteres som en "modernisering", en "revisjon".

Egentlig fant "revisjonismen", akkurat som fabianismen, sin sosialisme i den uunngåelige kollektiviseringen av kapitalismen selv, den så bevegelsen mot sosialisme som summen av de kollektivistiske tendensene som fantes i selve kapitalismen; de trodde på "selvsosialiseringen" av kapitalismen ovenfra, gjennom den eksisterende statens institusjoner. Det å betrakte statliggjøring som ensbetydende med sosialisme er ikke stalinismens oppfinnelse; det ble systematisert av den fabianske, revisjonistiske, statssosialistiske strømningen i den sosialdemokratiske reformismen.

De fleste nåtidas oppdagelser som proklamerer at sosialismen er avlegs fordi kapitalismen ikke eksisterer lenger, kan vi finne allerede hos Bernstein. Det var "absurd" å kalle Weimar-Tyskland kapitalistisk, erklærte han, på grunn av kontrollen som ble utøvd over kapitalistene. Det følger av bernsteinismen at nazistaten var enda mer antikapitalistisk, som sagt…

Omformingen av sosialismen til en byråkratisk kollektivisme er allerede implisitt i Bernsteins angrep på arbeiderdemokratiet. Han avviste tanken om arbeiderkontroll i industrien, og fortsatte ved å omdefinere demokrati. Er det "en regjering av folket"? Det forkaster han, til fordel for den negative definisjonen "fravær av klasseregjering". Dermed blir selve begrepet arbeiderdemokrati som et sosialismens sine qua non kassert, like effektivt som i de dyktige redefinisjonene av demokrati som fins på østblokkuniversiteter. Til og med politisk frihet og representative institusjoner er blitt definert ut: et teoretisk resultat som er desto mer imponerende ettersom Bernstein personlig ikke var antidemokratisk slik som Lasalle og Shaw. Det er teorien om Sosialisme Ovenfra som krever slike formuleringer. Bernstein er den ledende sosialdemokratiske teoretiker ikke bare for tesen om at statliggjøring=sosialisme, men også for å skille sosialisme fra arbeiderdemokrati.

Det passet seg derfor godt at Bernstein skulle komme til den slutningen at Marx' fiendtlighet mot staten var "anarkistisk", og at Lasalle hadde rett når han mente staten kunne iverksette sosialismen. "Det vil kun være en gradsforskjell mellom det administrative systemet i overskuelig framtid og det vi har i dag", skrev Bernstein; "statens hendøen", er ikke annet enn utopisme selv under sosialismen. Han, derimot, var meget praktisk; for eksempel da keiserens ikke hendøende stat kastet seg inn i det imperialistiske kappløpet om kolonier, stod Bernstein straks opp for kolonialismen og Den hvite manns byrde: "De innfødte kan bare tilkjennes en betinget rett til det landet de bebor, en høyere sivilisasjon kan i siste instans gjøre krav på en høyere rett."

Bernstein satte sin visjon om veien til sosialismen opp mot Marx': Marx' visjon "er bildet av en hær. Den presser seg fram, via omveier, over stokk og stein … Til slutt kommer den til en dyp avgrunn. På den andre siden vinker målet - framtidsstaten som bare kan nås over havet, et rødt hav, som noen har sagt." Bernsteins visjon, derimot, var ikke rød, men rosenrød: klassekampen dempes ned til harmoni idet en vennligsinnet stat sakte forandrer borgerskapet til gode byråkrater. Det gikk ikke slik - da Bernsteins sosialdemokrati først skjøt ned den revolusjonære venstresida i 1919, og deretter bidro de, ved å gi makten tilbake til det fordervete borgerskapet og til militæret, til å føre Tyskland i hendene på fascistene.

Hvis Bernstein var teoretikeren som likestilte byråkratisk kollektivisme med sosialisme, så var det hans motstander på venstrefløyen i den tyske bevegelsen som ble den ledende talsperson i Den annen internasjonale for en revolusjonær-demokratisk Sosialisme Nedenfra. Dette var Rosa Luxemburg, som så ettertrykkelig knyttet sin tiltro og sitt håp til en fri arbeiderklasses spontane kamp, at mytemakerne oppfant en "spontanitetsteori" for henne, som hun aldri stod for; en teori hvor "spontanitet" er satt opp mot "lederskap".

I sin egen bevegelse kjempet hun hardt mot de "revolusjonære" elitistene som gjenoppdaget teorien om Oppdragende Diktatur over arbeiderne (det blir gjenoppdaget i hver generasjon som Aller siste nytt), og måtte skrive: "Uten flertallet av proletariatets bevisste vilje og bevisste handling kan det ikke bli noen sosialisme … [Vi] vil aldri påta oss regjeringsmakt uten gjennom den klare, utvetydige viljen til det store flertallet i den tyske arbeiderklassen…" Og hennes berømte aforisme: "Feil begått av en virkelig revolusjonær arbeiderbevegelse er mye mer fruktbare og historisk verdifulle enn ufeilbarligheten i den aller beste sentralkomité."

Rosa Luxemburg versus Eduard Bernstein: det er det tyske kapitlet i fortellingen


Amerikansk sosialisme

Ved kildene til amerikansk "innfødt sosialisme" er bildet det samme, bare i enda større grad. Hvis vi betrakter den importerte "tyske sosialismen" (Lasalles med marxistisk pynt) i det tidlige Socialist Labor Party, er den ledende skikkelsen her langt borte, Edward Bellamy og hans Looking Backward (1887). Like før ham kom den nå glemte Laurence Gronlund, hvis Cooperative Commonwealth (1884) hadde enorm innflytelse i sin samtid, med et opplag på 100.000.

Gronlund er så ajour at han ikke sier at han forkaster demokratiet - han bare "omdefinerer" det, til "administrasjon ved de kompetente", i motsetning til "styre ved majoriteter", sammen med et forsiktig forslag om å fjerne representativt styre som sådan og også alle partier. Alt det "folket" ønsker, lærer han oss, er "administrasjon - god administrasjon". De burde finne "de rette lederne", og så være "villige til å legge hele sin kollektive styrke i deres hender". Representativt styre vil bli erstattet av folkeavstemningen. Han er sikker på at dette systemet vil fungere, forklarer han, fordi det fungerer så bra for hierarkiet i den katolske kirken. Selvfølgelig forkaster han den forferdelige ideen om klassekamp. Arbeiderne er ute av stand til å frigjøre seg selv, og han fordømmer spesielt Marx' berømte uttrykk om dette grunnleggende prinsippet. "Yahooene" vil bli frigjort av en elite av de "kompetente", hentet fra intelligentsiaen; og på ett tidspunkt satte han seg fore å organisere et hemmelig, konspiratorisk Amerikansk sosialistisk broderskap blant studenter.

Bellamys sosialistiske utopi i Looking Backward er uttrykkelig formet med hæren som det ideelle samfunnsmønster - disiplinert, hierarkisk styrt av en elite, organisert ovenfra og ned, med det hyggelige fellesskap i bikuben som det store mål. Selve historien gir et bilde av at overgangen kommer gjennom konsentrasjonen av samfunnet til ett stort forretningsselskap, en eneste kapitalist: staten. Alminnelig stemmerett er avskaffet; alle organisasjoner nedenfra elimininert; avgjørelser bli tatt av administrative teknokrater ovenfra. Som en av hans tilhengere definerte denne "amerikanske sosialismen": "dens sosiale ide er et perfekt organisert industrisystem som, fordi hjulene griper så tett i hverandre, vil virke med et minimum av friksjon og et maksimum av velstand og fritid for alle."

Som hos anarkistene er Bellamys fantastiske løsning på grunnproblemet i samfunnsmessig organisering - å løse uoverenstemmelsene mellom menneskenes tanker og interesser - antakelsen at eliten vil være overmenneskelig klok og ute av stand til urettferdighet (i bunn og grunn det samme som den stalinistisk-totalitære myten om partiets ufeilbarlighet). Poenget med denne antakelsen er at den overflødiggjør enhver interesse for demokratisk kontroll nedenfra, noe som er utenkelig for Bellamy ettersom massene, arbeiderne, rett og slett er et farlig uhyre, den barbariske horden. Bellamy-bevegelsen, som kalte seg selv "nasjonalistisk" og opprinnelig satte seg fore å være både antisosialistisk og antikapitalistisk - ble systematisk organisert med appell til middelklassen, slik som fabianismen.

Her fantes de voldsomt populære agitatorene i den "innfødte" retningen innen amerikansk sosialisme, hvis oppfatninger gjenlød i de ikke-marxistiske og anti-marxistiske deler av den sosialistiske bevegelsen godt inn i det 20. århundret, med en gjenoppstandelse av Bellamyklubber i 1930-åra, da John Dewey lovpriste Looking Backward som en utlegning av "det amerikanske ideal for demokrati."

Teknokratiet, som allerede åpent viser fascistiske trekk, var en direkte utløper av denne tradisjonen på en kant. Hvis man ønsker å se hvor tynn skillelinjen kan være mellom noe som kalles sosialisme og noe som likner fascisme, er det lærerikt å lese den uhyrlige framstillingen av "sosialisme" som er skrevet av den engang så berømte oppfinner/vitenskapsmann og begavelse i The Socialist Party, Charles P. Steinmetz. Hans America and the New Epoch (1916) legger fram i dypeste alvor nøyaktig den anti-utopien som engang ble latterliggjort i en science-fiction roman hvor Kongressen var erstattet med senatorer direkte fra DuPont, General Motors og de andre storselskapene. Steinmetz, som framstiller de store monopolinstitusjonene (som hans egen arbeidsgiver, General Electric) som det aller fremste i industriell effektivitet, foreslår å oppløse den politiske regjeringen til fordel for direkte styre gjennom en sammenslutning av monopolselskapene.

Bellamyismen fikk mange inn på veien til sosialismen, men veien delte seg. Ved århundreskiftet utviklet amerikansk sosialisme verdens mest livfulle antitese til Sosialisme Ovenfra i alle dens former: Eugene Debs. I 1897 var Debs fortsatt på nippet til å spørre ingen ringere enn John D. Rockefeller om å finansiere opprettelsen av en sosialistisk utopi-koloni i en av veststatene. Men Debs, hvis sosialisme var formet i klassekampen til en militant arbeiderbevegelse, fant snart sin egen stemme.

Kjernen i "debsiansk sosialisme" var dens appell og tiltro til massenes egenaktivitet nedenfra. Debs skrifter og taler er gjennomsyret av dette temaet. Han siterte og parafraserte ofte Marx' grunnprinsipp med sine egne ord: "Den store oppdagelsen de moderne slavene har gjort, er at de selv må vinne sin egen frihet. Dette er hemmeligheten bak deres solidaritet, hjertet i deres håp…" Hans klassiske utsagn er dette:

"For lenge har verdens arbeidere ventet på en Moses til å føre dem ut av ufrihet. Han har ikke kommet; han vil aldri komme. Jeg ville ikke føre dere ut om jeg kunne; for hvis dere kunne bli ført ut, kunne dere bli ført tilbake igjen. Jeg ville fått dere til å bestemme dere for at det fins ingen ting dere ikke kan gjøre på egen hånd." Han gjentok Marx' ord fra 1850:

"I arbeiderklassens kamp for å frigjøre seg fra lønnsslaveriet kan det ikke gjentas ofte nok at alt avhenger av arbeiderklassen selv. Det enkle spørsmålet er: Kan arbeiderklassen selv gjøre seg skikket, gjennom utdanning, organisasjon, samarbeid og selvpålagt disiplin, til å ta kontroll over produksjonsmidlene og styre industrien i folkets interesse og til samfunnets beste? Det er alt som skal til."

Kan arbeiderne gjøre seg selv skikket… Han hadde ingen blåøyde illusjoner om arbeiderklassen slik den var (eller er). Men han hadde et annet mål enn elitistene, hvis eneste visdom består i å rette en finger mot folkets tilbakeliggenhet i dag, og i å fortelle at det alltid vil være slik. Som motvekt til denne troen på et elitestyre ovenfra, satte Debs den helt motsatte forestillingen om den revolusjonære avantgarden (også en minoritet), hvis tro tvinger dem til å forfekte en vanskeligere vei for majoriteten:

"Det er minoritetene som har skapt denne verdens historie [sa han i 1917 i en antikrigstale som Wilsons regjering fengslet ham for]. Det er de få som har hatt mot til å stå i første rekke, som har vært ærlige nok mot seg selv til å si sannheten de hadde i seg; som har våget å utfordre den etablerte orden; som har gått inn for de lidende, kjempende fattiges sak; som uten hensyn til de personlige følgene har løftet fram frihetens og rettferdighetens sak."

Denne "debsianske sosialisme" vakte en veldig gjenklang i folket, men Debs hadde ingen etterfølger som talsmann for revolusjonær-demokratisk sosialisme. Etter etterkrigsperiodens radikalisering, ble på den ene siden sosialistpartiet lyserødt respektabelt, på den andre ble kommunistpartiet stalinifisert. Den amerikanske liberalismen hadde på sin side lenge gjennomgått en "statliggjøring", som kulminerte i 30-åras store New Deal-illusjon. Den elitistiske visjonen av utdeling ovenfra under Frelserpresidentens beskyttelse tiltrakk seg en hel rekke liberalere for hvem denne landadelsmannen i Det hvite hus var som Bismarck for Lasalle.

Typen hadde blitt innvarslet av Lincoln Steffens, en kollektivistisk liberaler som (lik Shaw og Georges Sorel) var like tiltrukket av Mussolini som av Moskva, og av samme grunner. Upton Sinclair, som forlot Sosialistpartiet fordi det var for "sekterisk", lanserte sin "brede" bevegelse for å "gjøre slutt på fattigdommen i California", med et manifest som hadde den treffende tittelen I, Governor of California, and How I Ended Poverty (sannsynligvis det eneste radikale manifest med to ganger "jeg" i tittelen), over temaet "sosialisme fra oppe i Sacramento". En av de typiske skikkelsene på denne tiden var Stuart Chase, som gikk en sikk-sakk-kurs fra reformisme til League for Industrial Democracy til teknokratiets halvfascisme. Det fantes stalinoide intellektuelle som klarte å sublimere sin felles beundring for Roosevelt og Russland ved å tiljuble både NRA og Moskvaprosessene. Det fantes tegn i tiden som Paul Blanshard, som hoppet av Sosialistpartiet til Roosevelt på grunn av at New Deal-programmet for "styrt kapitalisme" hadde tatt initiativet for økonomisk forandring fra sosialistene.

New Deal, ofte med rette kalt Amerikas "sosialdemokratiske periode", var også liberalernes og sosialdemokratenes store forsøk på Sosialisme Ovenfra, utopien om Roosevelts "folkets monarki". Illusjonen om den Rooseveltianske "revolusjon ovenfra" forente snik-sosialisme, byråkratisk liberalisme, stalinoid elitisme og illusjoner om både russisk kollektivisme og kollektivisert kapitalisme, i én pakke.


Seks utgaver av sosialisme ovenfra

Vi har sett at det er flere utgaver eller strømninger innen Sosialisme Ovenfra. De er vanligvis sammenvevd, men la oss skille ut noen av de viktigere sidene og se nøyere på dem.

I. Filantropisme. Sosialisme (eller "frihet", eller hva du vil) skal gis nedover - for å gjøre folket vel - av de rike og mektige, fra deres hjerters godhet. Som Det kommunistiske manifest sa det, myntet på de tidlige utopistene som Robert Owen: "Proletariatet eksisterer for dem bare som den mest lidende klasse." I takknemlighet må de undertrykte fattige framfor alt unngå å bli larmende, og ikke noe tull med klassekamp eller frigjøring. Dette synet kan betraktes som et tilfelle av

II. Elitisme. Vi har nevnt flere tilfeller av denne overbevisningen om at sosialisme er en sak for den nye herskende minoriteten. Den er ikke-kapitalistisk av natur og derfor garantert ren, og den utøver sitt herredømme enten midlertidig (for et kortere historisk tidsrom) eller til og med permanent. Uansett vil denne nye herskende trolig ha som sitt mål et oppdragende diktatur over massene - til massenes beste, selvfølgelig - der diktaturet utøves av et eliteparti som undertrykker all kontroll nedenfra, eller av barmhjertige despoter eller frelser-ledere av et eller annet slag, eller av Shaws "overmennesker", av rasehygienikere, av Proudhons "anarkistiske" ledere eller Saint-Simons teknokrater eller mer moderne utgaver av de samme - med up-to-date terminologi og nye verbale røyktepper som kan hylles som ny sosial teori, i motsetning til "1800-talls-marxismen".

På den annen side har de revolusjonær-demokratiske talsmenn for Sosialisme Nedenfra også alltid vært en minoritet, men kløften mellom en elitistisk tilnærming og en fortropps-tilnærming [avantgarde] er avgjørende, som vi har sett i tilfellet Debs. For ham, som for Marx og Luxemburg, er det den revolusjonære fortroppens oppgave å drive massens flertall til å gjøre seg i stand til å gripe makten i sitt eget navn, gjennom sine egne kamper. Poenget er ikke å benekte minoritetenes kritiske betydning, men å etablere et annet forhold mellom den framskredne minoriteten og den mer tilbakeliggende massen.

III. "Planisme". Nøkkelordene er effektivitet, orden, planlegging, system - og disiplinering. Sosialismen er redusert til sosialt ingeniørarbeid, utført av en Makt hevet over samfunnet. Her igjen er ikke poenget å benekte at effektiv sosialisme krever gjennomført planlegging (eller at effektivitet og orden er bra); men å redusere sosialismen til planmessig produksjon er noe helt annet; akkurat som effektivt demokrati krever stemmerett, men å redusere demokratiet til kun å avgi stemme av og til, gjør det til et bedrag.

Det er faktisk viktig å vise at å skille planlegging fra demokratisk kontroll nedenfra gjør planleggingen i seg selv til en parodi; for dagens uhyre kompliserte industrisamfunn kan ikke planlegges effektivt gjennom en allmektig sentralkomités befalinger, som hemmer og terroriserer det frie initiativ og korrigering nedenfra. Dette er virkelig den grunnleggende motsigelsen i den nye typen utbyttende samfunnssystem vi finner i den sovjetiske byråkratiske kollektivismen. Men vi kan ikke forfølge dette temaet videre her.

Å erstatte sosialisme med planisme har en lang historie, rent bortsett fra dens virkeliggjøring i sovjetmyten om at statliggjøring = sosialisme, et dogme som vi alt har sett først ble systematisert av den sosialdemokratiske reformismen (særlig hos Bernstein og fabianerne). I 1930-åra ble myten om "Planen", delvis overtatt fra Sovjet-propagandaen, framtredende på høyresiden i sosialdemokratiet, der Henri de Man ble hyllet som dens profet og Marx' etterfølger. De Man forsvant ut av bildet og er nå glemt fordi han hadde såpass svak dømmekraft at han først drev sine revisjonistiske teorier til korporativisme, og deretter til samarbeid med nazistene.

Bortsett fra i teoretiske konstruksjoner, opptrer planisme i den sosialistiske bevegelsen oftest legemliggjort i en bestemt psykologisk type radikaler. Belloc skal ha æren for å ha presentert en av de første skissene av denne typen i The Servile State, med fabianerne i bakhodet. Denne typen, skriver Belloc:

"elsker det kollektivistiske ideal i seg selv… fordi det er en ordnet og regulert form for samfunn. Han elsker å se for seg den ideelle stat hvor jord og kapital skal eies av offentlige tjenestemenn, som skal dirigere andre mennesker omkring og på den måten skåne dem for følgene av deres egne feil, deres uvitenhet og dårskap. [Belloc skriver videre:] Hos ham vekker utbyttingen av mennesket ingen indignasjon. Han er ikke den typen som er kjent med verken indignasjon eller noen annen levende følelse… [Her er det Sidney Webb Belloc ser for seg] …utsikten til et veldig byråkrati hvor hele livet er planlagt og bestemt i visse enkle skjemaer… gir hans lille mage en endelig tilfredsstillelse."

Når det gjelder samtidige eksempler med pro-stalinistisk koloritt, er det fullt opp av dem i Paul Sweezys magasin Monthly Review. I en artikkel fra 1930 om "sosialismens bevegelsesmønstre" skrevet av Max Eastman mens han ennå trodde at han var leninist, beskrives denne typen som rettet mot "effektivitet og intelligent organisasjon… en sann glød for en plan…forretningsmessig organisasjon." Av den slags, bemerket han, er Stalins Russland betatt.

"Det er et område som i det minste må unnskyldes i andre land - og definitivt ikke fordømmes ut fra synspunktet til en gal drøm som frigjøring av arbeiderne og dermed hele menneskeheten. Hos de som bygde den marxistiske bevegelsen og de som organiserte dens seier i Russland, var denne gale drømmen det sentrale motivet. De var, som noen nå er tilbøyelige til å glemme, ekstreme opprørere mot undertrykking. Lenin vil kanskje, når uroen rundt hans ideer stilner, bli stående som den største opprører i historien. Hans største lidenskap var å frigjøre mennesker… hvis vi må velge ett enkelt begrep for å oppsummere målet for klassekampen slik den er definert i Marx' skrifter, og spesielt i Lenins skrifter, er menneskelig frihet dets navn…"

Det kan tilføyes at Lenin mer enn én gang fordømte framstøt for totalplanlegging som en "byråkratisk utopi".

Det er en underavdeling av planismen som også fortjener et navn: la oss kalle den produksjonisme. Selvfølgelig er alle "for" produksjon, akkurat som alle er for dyden og det gode liv; men for slike er produksjon den avgjørende prøve og mål for et samfunn. Russisk byråkratisk kollektivisme er "progressiv" på grunn av statistikken for støpejernsproduksjonen (de samme typene overser vanligvis de imponerende statistikkene over produksjonsøkning under nazistenes eller japansk kapitalisme.) Det er i orden å knuse frie fagforeninger under Nasser, Castro, Sukarno eller Nkrumah fordi noe som kalles "økonomisk utvikling" går foran menneskerettigheter. Dette hardkokte synet ble, selvfølgelig, ikke oppfunnet av disse "radikalerne", men av hardbarka utbyttere av arbeidskraft under den kapitalistiske industrielle revolusjon; og den sosialistiske bevegelsen ble skapt gjennom å kjempe med nebb og klør mot denne "progressive" utbyttingens teoretikere. Også av denne grunn har apologetene for moderne autoritære "venstre"-regimer en tendens til å betrakte denne mosegrodde doktrinen som sosiologiens nyeste åpenbaring.

IV. "Kommunionisme". I sin artikkel fra 1930 kalte Max Eastman dette "det forente broderskaps mønster" av "forenings- eller fellesskapssosialister"…"de som lengter med en blanding av religiøs mystisisme og dyrisk flokkfølelse etter menneskelig solidaritet". Det må ikke forveksles med solidaritetsfølelsen i streiker etc., og ikke nødvendigvis identifiseres med det som ofte kalles kameratskap i den sosialistiske bevegelsen eller en "fellesskapsfølelse" andre steder. Dets spesifikke innhold, som Eastman sier, er "en søken etter å gå opp i en totalitet, en søken etter å tape seg selv i favnen til et substitutt for Gud."

Eastman peker her på kommunistpartiets skribent Mike Gold; et annet utmerket eksempel er Harry F. Ward, partiets hardføre, geistlige medpassasjer hvis bøker teoretiserer den slags "oseanisk" lengsel etter å skrelle av seg ens individualitet. Bellamys notatbøker røper ham som et klassisk tilfelle:

Han skriver om lengselen etter "å absorberes inn i universets allmakt", hans "solidaritets-religion" reflekterer hans mistro til personlighetens individualisme, hans lengsel etter å oppløse selvet i en forening med Noe Større.

Denne spenningstilstanden er meget framtredende i noen av de mest autoritære formene for sosialisme ovenfra og fins ikke sjelden i mildere former hos de filantropiske elitistene med kristen-sosialistiske synsmåter. Naturligvis blir denne form for "kommunionistisk" sosialisme alltid tiljublet som en "etisk sosialisme" og hyllet for sin skrekk for klassekampen, for det må ikke være noen konflikt inne i bikuben. Den har en tendens til å stille "kollektivisme" opp mot "individualisme" (en falsk motsetning fra et humanistisk synspunkt), men hva den virkelig bestrider er individualitet.

V. Infiltrasjonisme. Sosialisme Ovenfra framstår i mange varianter, av den enkle grunn at det alltid fins mange alternativer til massenes selvmobilisering nedenfra; men eksemplene som diskuteres her, deler seg gjerne i to familier.

I den ene er perspektivet å styrte det nåværende, kapitalistiske hierarkiske samfunnet for å erstatte det med en nytt, ikke-kapitalistisk hierarkisk samfunn basert på en ny type elite som herskende klasse. (Disse variantene er vanligvis betegnet som "revolusjonære" i sosialismens historier.) I den andre er perspektivet å infiltrere maktsentrene i det bestående samfunn for å omdanne det - gradvis, uunngåelig - til en statliggjort kollektivisme, kanskje molekyl for molekyl slik trær forsteines til agat. Dette er det karakteristiske kjennetegn på de reformistiske, sosialdemokratiske variantene av Sosialisme Ovenfra.

Selve uttrykket infiltrasjonisme ["permeationism"] ble oppfunnet som egenbeskrivelse av det vi allerede har kalt den "reneste" utgave av reformisme som noen gang har eksistert, Sidney Webbs fabianisme. All sosialdemokratisk infiltrasjonisme er basert på en teori om mekanisk uunngåelighet: den uunngåelige selv-kollektivisering av kapitalen ovenfra, som blir betraktet som ensbetydende med sosialisme. Press nedenfra (der det blir ansett som tillatelig) kan framskynde og lette prosessen, forutsatt at det blir holdt under kontroll for å unngå å skremme de selv-kollektiviserende. Således er de sosialdemokratiske infiltrasjonistene ikke bare villige til, men ivrige etter å "slutte seg til Etablissementet", heller enn å bekjempe det, uansett i hvilken egenskap de får slutte seg til, enten det er som byssegutter eller som statsråder. Typisk nok er funksjonen til deres bevegelse nedenfra først og fremst å utpresse makthaverne til å kjøpe dem opp med den slags muligheter for infiltrering.

Tendensen i retning kapitalismens kollektivisering er så visst en realitet: som vi har sett går den ut på den byråkratiske kollektiviseringen av kapitalismen. Etter som denne prosessen har gått framover, har det samtidig sosialdemokratiet selv gjennomgått en forvandling. Den ledende teoretikeren for denne ny-reformismen i dag, C.A.R. Crosland, avviser som "ekstremistisk" den milde uttalelsen om nasjonalisering som opprinnelig ble skrevet for det britiske arbeiderpartiets program av ingen ringere enn Sidney Webb (sammen med Arthur Henderson)! Antallet sosialdemokratier i Europa som har renset sine program for alt spesifikt antikapitalistisk innhold - et helt nytt fenomen i sosialismens historie - viser i hvor høy grad den pågående prosessen med byråkratisk kollektivisering er godtatt som en forsmak på forsteinet "sosialisme".

Dette er infiltrasjonisme som hovedstrategi. Det fører, selvfølgelig, til infiltrasjonisme som politisk taktikk, et tema vi ikke kan utdype her, bortsett fra å nevne dens mest framtredende form i USA for øyeblikket: støtten til det demokratiske partiet og lib-lab-koalisjonen rundt "Johnson-konsensusen", dens forløpere og etterkommere.

Dette skillet mellom disse to "familiene" av Sosialisme Ovenfra er holdbart når det gjelder hjemmeavlet sosialisme, fra Babeuf til Harold Wilson; det vil si tilfeller hvor den sosiale basisen for den bestemte sosialistisk strømningen fins innenfor det nasjonale systemet, det være seg arbeideraristokratiet eller deklasserte elementer eller noe annet. Saken er forholder seg noe annerledes med de "sosialismene utenfra" som de nåværende kommunistpartiene representerer. Deres strategi og taktikk er til sjuende og sist avhengig av en maktbase utenfor alle hjemlige samfunnslag; det vil si av den byråkratisk-kollektivistiske herskerklassen i Øst.

Kommunistpartiene har vist seg å være helt ulike alle slags hjemmeavlede bevegelser i sin evne til å alternere eller kombinere både den "revolusjonær"-opposisjonelle og den infiltrasjonistiske taktikken etter som det passer dem. Således kunne Det amerikanske kommunistpartiet svinge fra sin ultra-venstre-eventyrpolitikk "tredje periode" i 1928-34 inn i folkefrontperiodens ultra-infiltrasjonstaktikk, og så tilbake til ildsprutende "revolusjonisme" under Hitler/Stalin-pakt-perioden, og igjen, under den kalde krigens svingninger inn i ulike kombinasjoner av begge deler. Med den nåværende kommunist-splittelsen langs linjen Moskva/Peking tenderer "krustsjovistene" og maoistene til å ta opp hver sin av de to taktikkene som tidligere hadde vekslet.

Derfor har det offisielle kommunistpartiet og sosialdemokratene i innenrikspolitikken ofte en tendens til å nærme seg hverandre gjennom infiltrasjonismen, men med utgangspunkt i ulike varianter av Sosialisme Ovenfra.

VI. Sosialisme utenfra. De foregående variantene av Sosialisme Ovenfra strever mot makten i samfunnets øverste lag; nå kommer vi til forventningene om unnsetning utenfra.

Troen på flygende tallerkener er en patologisk variant, messianisme er en mer tradisjonell form når "utenfra" betyr utenfor denne verden, men i denne sammenhengen betyr "utenfra" utenfor den sosiale kampen i hjemlandet. For kommunistene i Øst-Europa etter den andre verdenskrigen måtte Den nye orden importeres på russiske bajonetter, tyske sosialdemokrater i eksil kunne til slutt bare forestille seg frigjøringen av sitt eget folk ved en utenlandsk militær seiers nåde.

Fredstids-varianten er Sosialisme etter modell. Dette var, selvfølgelig, metoden til de gamle utopistene, som bygde sine mønsterkolonier ute i de øde amerikanske skogene for å demonstrere sitt systems overlegenhet og omvende de vantro. I dag er det denne erstatningen for sosial kamp i hjemlandet som i økende grad er det vesentlige håpet for den kommunistiske bevegelsen i vest.

Mønstereksemplet sørger Russland for (eller Kina, for maoistene); og mens det er vanskelig å gjøre det russiske proletariatets skjebne halv-attraktiv for arbeiderne i vest, selv med en god dose løgner, er det mer framgang å vente seg via to andre tilnærminger:

a. Den relativt privilegerte stilling for byråkratiske og underdanige intellektuelle elementer i det russiske kollektivistiske systemet kan settes opp mot situasjonen i Vesten, hvor de samme elementene er underordnet kapitaleierne og forvalterne av rikdom. På dette punktet faller appellen til Sovjetsystemets statlige økonomi sammen med den historiske appellen middelklasse-sosialismen har til misfornøyde intellektuelle, teknologer, forskere og vitenskaplig ansatte, administrative byråkrater og organisasjonsmennesker av ulike slag, som svært lett kan identifisere seg med en ny herskerklasse bygd på statlig makt heller enn pengemakt og eierskap, og som derfor visualiserer seg selv som de mektige menn i en ikke-kapitalistisk men elitistisk struktur.

b. Mens de offisielle kommunistpartiene er tvunget til å opprettholde fasaden av rettroenhet i noe som kalles "marxismen-leninismen", er det mer vanlig at nystalinismens seriøse teoretikere som ikke er knyttet til partiet, befrir seg fra kravet. Én utvikling er åpent å gi fullstendig avkall på ethvert perspektiv for seier gjennom sosial kamp i de kapitalistiske landene. "Verdensrevolusjonen" blir ganske enkelt ensbetydende med kommuniststatenes demonstrasjon av at deres system er overlegent. Dette er nå blitt lansert som tese av ny-stalinismens to ledende teoretikere, Paul Sweezy og Isaac Deutscher.

Baran og Sweezys Monopoly Capitalism (1966) forkaster uten videre "den tradisjonelle marxistiske ortodoksiens svar - at industriproletariatet til slutt må reise seg i revolusjon mot sine kapitalistiske undertrykkere". Det samme gjelder alle andre utgrupper i samfunnet - arbeidsløse, landarbeidere, massene i gettoene osv; de kan ikke danne en samordnet kraft i samfunnet." Dermed er det ingen igjen; kapitalismen kan ikke utfordres effektivt innenfra. Hva skjer da? En vakker dag, forklarer forfatterne på siste side, "kanskje ikke i dette hundreåret", vil folket bli desillusjonert over kapitalismen "når verdensrevolusjonen spres og når de sosialistiske land viser med sitt eksempel at det er mulig" å bygge et fornuftig samfunn. Det er det hele. På den måten blir de marxistiske frasene som fyller de andre 366 sidene i dette essayet bare en besvergelse, akkurat som opplesningen av Bergprekenen i St. Patricks Cathedral.

Det samme perspektivet blir presentert mindre direkte av en mer omskrivende forfatter i Deutschers The Great Contest. Deutscher formidler den nye sovjetiske teorien om "at vestlig kapitalisme vil bukke under ikke så mye - eller ikke direkte - på grunn av sine egne kriser og motsetninger som på grunn av sin manglende evne til å kunne måle seg med sosialismens resultater [dvs. kommuniststatene]"; og seinere: "Man kan si at dette i en viss utstrekning har erstattet marxismens perspektiv om en permanent sosial revolusjon." Her har vi en teoretisk begrunnelse for det som lenge har vært den kommunistske bevegelsens funksjon i Vesten: å være grensevakt og hjelpegutt for det konkurrerende og rivaliserende etablissementet i Øst. Framfor alt blir Sosialisme Nedenfra-perspektivet like så fremmed for disse professorene i byråkratisk kollektivisme som for kapitalismens apologeter ved de amerikanske universitetene.

Denne typen ny-stalinistiske ideologer er ofte kritiske til det nåværende Sovjet-regimet - et godt eksempel er Deutscher, fortsatt så langt som mulig unna å være en ukritisk apologet for Moskva, slik de offisielle kommunistene er. De må forstås som infiltrasjonister overfor den byråkratisk kollektivismen. Det som ser ut som en "sosialisme utenfra" sett fra den kapitalistiske verden, blir en slags fabianisme når den sees innenfor rammen av det kommunistiske systemet. I denne konteksten er "forandring kun ovenfra" et like fast prinsipp for disse teoretikerne som det var for Sidney Webb. Dette ble demonstrert blant annet ved Deutschers fiendtlige reaksjon mot det østtyske opprøret i 1953 og mot den ungarske revolusjonen i 1956, med den klassiske begrunnelsen at slike oppstander nedenfra ville skremme sovjetstyret vekk fra sin kurs med "liberalisering" gjennom gradvishetens uunngåelighet.


Hvilken side står du på?

Fra synspunktet til intellektuelle som kan velge mellom ulike roller i den sosiale kampen, har Sosialisme Nedenfra-perspektivet historisk hatt liten appell. Selv innenfor den sosialistiske bevegelsen har det hatt få konsekvente talsmenn, og ikke mange inkonsekvente heller. Utenfor den sosialistiske bevegelsen er, naturligvis, standardoppfatningen at slike ideer er visjonære, upraktiske, urealistiske, "utopiske"; idealistiske kanskje, men don Quijotiske. Folk flest er av natur dumme, korrupte, apatiske og stort sett håpløse, progressiv forandring må komme fra Overlegne mennesker som (viser det seg) ligner den intellektuelle som uttrykker disse tankene. Dette er teoretisk omsatt til en Oligarkiets jernlov eller en elitismens blikklov, som på en eller annen måte inneholder en plump teori om uunngåelighet - uunngåeligheten av "forandring kun ovenfra".

Uten å gjøre noe forsøk på å gjennomgå med få ord argumentene for og imot dette svært utbredte synet, kan vi merke oss den sosiale rollen det spiller, som elitistens selvrettferdiggjørende rite. I "normale" tider når massene ikke er i bevegelse, krever denne teorien kun at man peker med forakt, og avviser all historie om revolusjoner og sosiale opprør som foreldet. Men tilbakevendende revolusjonære oppstander og sosial uro, kjennetegnet nettopp ved at de tidligere inaktive massene trenger seg inn på den historiske scenen og typisk for perioder når grunnleggende sosial forandring står på dagsorden, er akkurat like så "normalt" i historien som de mellomliggende periodene av konservatisme. Når den elitistiske teoretikeren derfor må oppgi posituren som vitenskapelig iakttaker som bare forutsier at folkemassen alltid vil forholde seg passiv, idet han blir stilt overfor den motsatte virkeligheten der en revolusjonær masse truer med å velte maktstrukturen, er han typisk nok ikke sein med å slå over i et helt annet spor: å stemple masseintervensjon nedenfra som et onde i seg selv.

Faktum er at valget mellom Sosialisme Ovenfra og Sosialisme Nedenfra for den intellektuelle i bunn og grunn er et moralsk valg, mens det for de arbeidende massene som ikke har noe sosialt alternativ er en nødvendighet. Den intellektuelle kan ha muligheten til å "slutte seg til etablissementet", noe arbeideren ikke har. Den samme muligheten fins for arbeiderledere, som idet de stiger ut av sin klasse blir stilt overfor et valg de ikke hadde tidligere. Presset i retning tilpasning til herskerklassens sed og skikk, presset mot borgerliggjøring, blir sterkere etterhvert som personlige og organisasjonsmessige bånd nedover svekkes. Det er ikke vanskelig for en intellektuell eller en byråkratisert tjenestemann å overbevise seg selv om at infiltrasjon i og tilpasning til maktapparatet er den smarte måten å gjøre det på, når det også åpner for (viser det seg) å ta del i innflytelsens og velstandens privilegier.

Det er derfor et ironisk faktum at Oligarkiets jernlov er jernkledt først og fremst for de intellektuelle elementene som skaper den. Som sosialt sjikt (dvs. bortsett fra enestående enkeltindivider) har de intellektuelle aldri hatt for vane å reise seg mot den etablerte makten på en måte som er noe i nærheten av slik den moderne arbeiderklassen har gjort igjen og igjen gjennom sin relativt korte historie. Hjernearbeider-sektoren av den eiendomsløse middelklassen fungerer stort sett som ideologiske lakeier for de etablerte makthaverne, men blir likevel samtidig drevet til misnøye og vantrivsel av dette forholdet. Lik mang en annen tjener tenker denne Admirable Crichton, "Jeg er et bedre menneske enn min herre, og hvis forholdene hadde vært annerledes skulle vi få se hvem som skulle bøye kne." Mer enn noen gang i vår tid, når tilliten til det kapitalistiske systemet svekkes mer og mer verden over, er det nærliggende for ham å drømme om et samfunnssystem hvor han kan komme til sin rett, hvor hjernen skal styre og ikke hender eller pengesekker; hvor han og hans likemenn vil bli kvitt eiendommens trykk gjennom avskaffelse av kapitalismen og befridd for trykket fra de mer tallrike massene gjennom avskaffelsen av demokratiet.

Han behøver heller ikke å drømme så langt, for eksisterende utgaver av et slikt samfunn ser ut til å ligge rett for øynene på ham, de kolletivistiske i Øst. Selv hvis han forkaster disse utgavene, av forskjellige gode grunner inkludert Den kalde krigen, kan han i teorien skape sin egen versjon av en "god" byråkratisk kollektivisme, som kan kalles "meritokrati" eller "bedriftslederisme" eller "industrialisme", eller hva du vil i USA; eller "afrikansk sosialisme" i Ghana og "arabisk sosialisme" i Kairo; eller forskjellige andre slag sosialisme i andre deler av verden.

Karakteren av valget mellom Sosialisme Ovenfra og Sosialisme Nedenfra kommer klarest fram i forbindelse med et spørsmål hvor det fins en betydelig grad av enighet liberale, sosialdemokratiske og stalinistiske intellektuelle i dag. Dette er den påståtte uungåeligheten til autoritære diktaturer (barmhjertige despotier) i de nye statene særlig i Afrika og Asia - f.eks. Nhkrumah, Nasser, Sukarno o.a. - diktaturer som knuser både uavhengig fagbevegelse og all politisk opposisjon og organiserer for å maksimere utbyttingen av arbeidskraft, for å suge ut av de arbeidende masser tilstrekkelig kapital til å påskynde industrialiseringen i det tempo de nye herskerne ønsker. Dermed er "progressive" kretser, som engang ville protestert mot urett overalt, til hittil uovertruffen grad blitt automatiske apologeter for ethvert autoritært styre som betraktes som ikke-kapitalistisk.

Bortsett fra den økonomisk-deterministiske begrunnelsen som vanligvis blir gitt for denne holdningen, er det to aspekter ved spørsmålet som belyser hva dette i det store og hele handler om:

a. Det økonomiske argumentet for diktatur, som gir seg ut for å bevise nødvendigheten av halsbrekkende industrialisering, har uten tvil meget stor vekt for de nye byråkratiske makthaverne - som imidlertid ikke er smålige med egen fortjeneste og forherligelse - men det er ikke i stand til å overbevise arbeideren nederst på stigen om at han og hans familie må finne seg i hard utbytting og mye svette i en del generasjoner framover, for å oppnå en rask kapitalakkumulasjon. (Det er faktisk derfor halsbrekkende industrialisering forutsetter diktatorisk kontroll.)

Det økonomisk-deterministiske argumentet er rasjonaliseringen av et herskerklasse-synspunkt, det får menneskelig mening bare fra et herskerklasse-synspunkt, som selvfølgelig alltid identifiseres med "samfunnets" behov. Like rimelig er det at arbeiderne nederst på stigen må bekjempe denne superutbyttingen for å forsvare sin elementære menneskelige verdighet og livskvalitet. Slik var det også under den kapitalistiske industrielle revolusjon, da "de nye utviklingslandene" befant seg i Europa.

Det er ikke bare et spørsmål om et eller annet teknisk-økonomisk argument, men om sider i en klassekamp. Spørsmålet er: Hvilken side står du på?

b. Det blir argumentert med at folkemassen i disse landene er for tilbakeliggende til å kontrollere samfunnet og dets regjering; og dette er utvilsomt sant, ikke bare der. Men hva følger av dette? Hvordan blir et folk eller en klasse i stand til å styre selv?

Bare ved å kjempe for det. Bare ved å føre kamp mot undertrykking - undertrykkingen fra de som forteller dem at de er uegnet til å styre. Bare ved å slåss for demokratisk makt utdanner de seg selv og hever seg opp til det nivå der de er i stand til å utøve denne makten. Det har aldri vært noen annen måte for noen klasse.

Selv om vi har sett på en bestemt type forsvarstale, er det faktisk slik at de to punktene som kom fram gjelder over hele verden, i ethvert land; i-land eller u-land, kapitalistisk eller stalinistisk. Da demonstrasjonene og boikottene til de svarte i Sørstatene var i ferd med å skape vanskeligheter for president Johnsson i det han stod foran et valg, var spørsmålet: Hvilken side står du på? Da det ungarske folket reiste seg til opprør mot de russiske okkupantene, var spørsmålet: Hvilken side står du på? Da det algeriske folket kjempet for frigjøring mot den "sosialistiske" regjeringen til Guy Mollet, var spørsmålet: Hvilken side står du på? Da Cuba ble invadert av Washingtons marionetter, var spørsmålet: Hvilken side står du på?, og når Cubas fagforeninger blir overtatt av diktaturets kommissærer, er spørsmålet også: Hvilken side står du på?

Fra den første samfunnsdannelsen har det ikke vært ende på teorier som "beviser" at tyranniet er uunngåelig og at frihet gjennom demokrati er umulig; det fins ingen mer bekvem teori for en herskerklasse og dens intellektuelle lakeier. Dette er selvoppfyllende profetier, siden de forblir sanne bare så lenge de blir ansett som sanne. Til sjuende og sist er den eneste måten å bevise at de er falske, selve kampen. Denne kampen nedenfra er aldri blitt stoppet av teoriene ovenfra, og den har forandret verden gang på gang. Å velge en av formene for Sosialisme Ovenfra er å skue bakover til den gamle verden, til den "gamle dritten". Å velge Sosialisme Nedenfra er å stadfeste begynnelsen på en ny verden..