« Detta är Global Labour Institute | Main | Globaliseringens följdverkningar - Dan Gallin (1997) »

Sosialdemokrati, individ og stat - Reiulf Steen (2004)

«... NÅR KONSERVATIVE politikere snakker om (det klasseløse) enkeltmennesket som grunnlag for samfunnet og utgangspunkt for politiske forandringer i individualistisk retning, så har du og partiet ditt heller brukt statsapparatet til sosialdemokratisk ingeniørkunst for at fellesskapet skal få det bedre.» Det er Trond Blindheim som skriver dette (Dagbladet 30.10) i en polemikk med partisekretær Martin Kolberg som i en tidligere artikkel (25.10) fremholdt at den «sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen alltid har kjempet for personlig frigjøring.» Et problem i den ideologiske debatten er at begreper brukes på høyst forskjellige måter alt etter hvem som bruker dem. Hva betyr det for eksempel å være konservativ nå?

I USA står (ny)konservatisme i teorien for ytterliggående liberalisme i den økonomiske politikken. I det 19. århundre var liberalismen konservatismens motpol. I Norge forfekter konservatismens mest artikulerte og begavede talerør, Kåre Willoch, statlige intervensjoner til fremme av bestemte politiske mål. Han vil, for eksempel, av hensyn til blant annet den demografiske utvikling, ha en høyest mulig statlig barnetrygd. Man skal lete lenge for å finne politikere i Norge som på prinsipielt grunnlag vil rokke ved det offentlige helsetilbud, det amerikanerne meget treffende kaller «socialized medicine», sosialisert medisin.

Da Einar Gerhardsen (1897-1987) skulle begrunne sin tro, sin overbevisning og sitt livsverk, hentet han ikke begreper og definisjoner fra ideologienes halvmørke rom, men siterte en gammel dansk kone: «I dag behøver ingen arbeider å stå med bøyet hode og bøyet rygg (...)Det er vår største seier.» Den første og største av arbeiderbevegelsens pionerer i Norge, Marcus Thrane (1817-1890), formulerte seg slik: «Arbeideren bør for fremtiden opphøre med den slaviske skikk å stå med luen i hånden når han taler med en mann av høyere stand.»

BEGGE DISSE sitatene forteller at individets integritet, verdighet og frihet var sentrale mål for arbeiderbevegelsen/sosialdemokratiet fra første stund. At individets frigjøring må skje parallelt med den sosiale frigjøring, stod og står sentralt i den sosialdemokratiske tenkemåten, slik Martin Kolberg fremholder. Individets frihet dikteres ikke bare av den enkeltes mulighet til å bruke mest mulig penger på seg selv, men også av den sosiale trygghet og harmoni i et samfunn. Det er her den er å finne, den viktige skillelinjen mellom høyre og venstre i politikken. Et samfunn i sosial ubalanse er et utrygt samfunn og derfor et samfunn som er ufritt også for det enkelte individ. Individets frihet gir for de aller fleste mennesker bare mening hvis den er fundamentert på tryggheten i fellesskapet. Man må for eksempel være George W Bush for å snakke om individets frihet i dagens Irak.

Sosialdemokratiet har brukt staten som et overordnet virkemiddel for å realisere sine mål. Slik ble det mulig å bruke andre virkemidler som økt utdanning for alle (i 1950 var det en liten brøkdel av ungdomskullene som hadde utdanning ut over 7-årig folkeskole), en offentlig helsetjeneste, sosial omsorg, en aktiv sysselsettingspolitikk, kooperativ boligbygging, Småbruk- og bustadbanken, senere Statens husbank, statlige intervensjoner i økonomien, nasjonalbudsjett, langtidsprogram, skattepolitikk, arbeidervernlov som senere ble arbeidsmiljøloven etc. etc. Dette var den «langsomme revolusjon» (redaktør Olav Larssen, Arbeiderbladet/Dagsavisen).

Trond Blindheim har derfor rett når han skriver at Martin Kolbergs og mitt parti har brukt statsapparatet for at fellesskapet skal få det bedre. Uenigheten oppstår når vi skal drøfte i hvilken grad fellesskapet må ha det bra for et individet skal ha det bra, eller sagt med andre ord: Hvor stor andel av vårt felles utkomme skal vi bruke til solidariske formål og hvor stor andel skal brukes til individuelle formål? Den diskusjonen pågår kontinuerlig, ikke minst i de budsjettider vi har nå.

DET ER EN MYTE at konservatismen ikke har ønsket en sterk stat. De konservative ville ha en sterk stat for sine formål: lov og orden og institusjoner til opprettholdelse av den bestående samfunnsorden der skomakeren ble ved sin lest, der arbeiderklassen forble arbeiderklasse og borgerskapet forvaltet kapitalen og styrte landet. Hva konservatismen står for i dag er det umulig å vite siden ingen i Høyre vil avsløre hemmeligheten. Mange av oss fornemmer stor avstand mellom den jernharde Erna Solberg, Norges svar på Margaret Thatcher, og hennes aggressive nyliberalisme på den ene siden, og Kåre Willochs myke verdikonservatisme på den annen.

I dag prøver nyliberalistene å sannsynliggjøre at en mest mulig uhemmet markedsliberalisme er en betingelse for individets frihet. I USA, der de nykonservative (nyliberalistene) behersker det statlige maktapparat, har statens utgifter og statens makt og kontroll over individet aldri vært større enn under George W Bush. Min ærbødige påstand er at det ikke finnes noe økonomisk system som virker mer uniformerende og ensrettende enn den grenseløse markedsliberalismen, som egentlig er en korporativ kapitalisme, ikke liberalisme. I dette resonnementet utelater jeg totalitære systemer som Trond Blindheim og jeg selvfølgelig er enige om å fordømme.

NAOMI KLEIN har påvist hvordan vår tids markedsføring og de multinasjonale selskapenes forretningsstrategi undergraver enkeltmenneskenes selvforståelse og identitet, selve betingelsen for individuell frihet. Den karakteristikk Karl Marx gav av det 19. århundrets kapitalisme, gjelder i ekstrem grad for den globale kapitalismen slik den praktiseres i dag: Menneskets identitet, menneskets verdi bedømmes ikke etter hva det er, men etter hva det har.

En vare i vår tid er ikke bare en bruksgjenstand. Den skal både fortelle omverdenen hvem du er og vise veien til lykkeland. Olabuksen Levy's markedsføres som «en verdensomspennende kultur». En vare kan med teknologiens hjelp produseres av hvem som helst hvor som helst. Det globale proletariat med lange arbeidsdager og dårlig lønn, og som befinner seg i Asia, Latin-Amerika og Afrika, produserer varene. Skomakeren befinner seg ikke lenger ved sin lest; han produserer sko for Ecco i Indonesia. Profitten følger varemerket, logoen, som de store korporasjonene har eiendomsretten til.

Nokia var i utgangspunktet finsk. Ecco var i utgangspunktet dansk. Man spør seg hvorfor Norge ikke har fått sitt Nokia eller Ecco. Svaret er i grunnen enkelt. To dominerende selskap hos oss er Hydro og Statoil der staten i kraft av sine eierandeler har så stor innflytelse at den internasjonale kapitalen har begrensede muligheter til å manipulere dem. Det har, som vi vet, vært gjort forsøk. Her befinner vi oss ved et annet område der sosialdemokratiet har brukt staten for et bestemt formål, å bidra til maktbalanse mellom «det moralske fellesskap» (professor Bernt Hagtvet), som staten ideelt sett skal være, og den private kapitalen. Derfor er en privatisering av de to selskapene et ideologisk spørsmål av enorm rekkevidde, en diskusjon vi formodentlig ikke er ferdige med.

Jeg mener ikke med ovenstående å fremstille norske sosialdemokrater som ufeilbarlige. Det ufeilbarlige parti er enten handlingslammet eller det hersker over en totalitær stat. Men retningen har vært riktig.


Dagbladet, Oslo, 3.11.2004